Det er krevende tider. Krevende i verden rundt oss, med økende uro og krig – og med klimaendringer som skaper utfordringer i manges liv.
Fremtidsutsiktene vi presenteres for av internasjonale og nasjonale myndigheter, gir ikke forventninger om at det blir enklere å leve i verden fremover.
Stadig flere mennesker på kloden forventes å måtte forlate hjemmene sine for å finne det de fleste av oss her i Skien og i Norge tar for gitt: trygghet, varme, tilstrekkelig med mat og rent vann, inkludering og muligheten til å forsørge seg selv og sine nærmeste.
Vi ser allerede konsekvensene av den globale situasjonen og utviklingen – også her i Skien; vi tar imot stadig flere «nye landsmenn- og kvinner» - mennesker som skal bli en del av byen vår for kortere eller lengre tid. Mange av disse menneskene har opplevd ting de fleste av oss «norske nordmenn- og kvinner» ikke kan forestille oss mulig, og som påvirker deres mulighet for å leve gode liv – enten de er her eller der. Nå skal flere av dem forsøke å leve livene sine så godt de kan, her hos oss. Ikke nødvendigvis fordi de vil – men fordi de ikke har noe alternativ.
For dem, er kanskje Skien og Norge det minst vonde av mange vonde ting.
Kan byen vår være det minst vonde av mange vonde ting, for flere av oss som bor og lever livene våre her? Ja, for det er ikke bare nye landsmenn- og kvinner som har opplevd vonde ting som påvirker deres mulighet til å leve gode liv.
Mange som lever livene sine i byen vår, lever ikke nødvendigvis gode liv.
Faktisk er det jo sånn, at vi alle er mennesker, og derfor alle i perioder har det vanskelig. Noen mer enn andre, og noen har det til tider nærmest uutholdelig.
Fokuset på psykiske plager og lidelser har økt kraftig de siste årene, og vi snakker stadig mer om ensomhet. Det er ikke lett å være annerledes i vårt SoMe-baserte samfunn.
Egentlig er det ikke alltid så lett å være menneske i det hele tatt.
Og så er det jo det vi er alle sammen – mennesker.
Mennesker med ulike svakheter vi trenger andre mennesker for å leve godt med, og mennesker med ulike styrker andre trenger for å leve godt.
Det at vi mennesker er forskjellige, er det vi har mest til felles – og som gjør at vi kan leve godt, hvis vi lever sammen med hverandre!
Men så har vi, slik jeg ser det, over flere år lurt oss selv inn i et hjørne – og nå står vi etter hvert fast.
Vi har – jeg tør påstå – helt feilaktig overbevist oss selv om at enhver bør ha eneansvar for seg og sitt, og at jo mer plettfritt vi klarer å organisere våre egne liv på alle fronter, jo større er vår egen livskvalitet.
Jeg tør påstå at vi nå har havnet i en situasjon der vi er så opptatt av våre egne navler, at vi drukner i dem. Og jeg tør påstå, at både vi og samfunnet mange av oss er en mindre og mindre del av, blir syke av det. Jeg tør også påstå, at den – om ikke eneste, men kanskje beste og letteste kuren, er å se opp fra sin egen navle, og begynne å se og samhandle med andre.
Bry seg om andre enn seg selv i noe større grad enn de fleste av oss gjør nå.
Den beste og letteste kuren for både de utfordringene vi står i som mennesker i dagligdagen, de utfordringene vi står i som nasjon og de utfordringene vi står i som del av en globalisert verden – vil jeg påstå er økt fellesskap.
Og da trenger vi alle.
Se opp, smil, inviter, delta.
Gamle, unge og nye landsmenn- og kvinner.
Og kanskje merker du at du gjør en forskjell for noen som står i krevende tider.
For det gjør vi mennesker. Noen mer enn andre.
Kanskje kan vi sammen gjøre byen vår til det minst vonde av mange vonde ting for noen?
Kanskje kan vi sammen til og med gjøre byen vår til noe godt for dem som har det vondt?
Og jeg tør igjen påstå, at det gavner oss alle; behandlingen kan virke både hos den som gir og den som tar imot. Vi trenger å se hverandre – ikke bare vår egen navel.
Ellers er jeg redd vi blir syke hele gjengen.