Du har sikkert lagt merke til det på sosiale medier: Snille foreldre som hjelper barna med dugnaden de har blitt pålagt av det lokale idrettslaget. «Ungen skal på treningsleir til Danmark – kjøp lodd om du vil være med og støtte».
Alt gjøres med de beste intensjoner.
Men når foreldre tar over denne innsatsen, går barna glipp av viktig læring. Det er heller ikke alle barn som har foresatte som kan gjøre dugnaden for dem.
Noen av de viktigste verdiene ved dugnaden kan dermed gå tapt.
Den norske dugnadsånden
Den norske idrettsmodellen er inkluderende. Alle skal med. For å få til dette må kostnadene holdes lave. Cup, pizzakveld og treningsleir finansieres derfor med et av de fremste kjennetegnene ved norsk idrett: Dugnad.
Noe av dugnaden gjennomføres av foreldre. Som treneroppgaver, vaffelrørelaging og kiosksalg.
Andre dugnadsoppgaver er tiltenkt barna som driver med idretten.
Viktig læring
Dugnad er ikke bare viktig for idrettslaget. Studier har vist at barn som deltar i idrett gjerne lærer ferdigheter som kan overføres til andre deler av livet, og at dugnad kan bidra til å fremme barnas kommunikasjonsferdigheter, selvtillit og glede av å bidra til fellesskapet.
Barn som selger lodd kan lære om økonomi og verdien av å jobbe. De kan lære å ta ansvar for oppgaver, og arbeide selvstendig. De kan bli bedre kjent med de som bor i nabolaget, og får trening i å presentere seg selv og kommunisere. Og de får være med på å bidra til fellesskapet, med sosialiseringen og tilhørigheten det gir.
Da er det synd at mange barn og unge går glipp av denne læringen.
Usosialt
Det er også et usosialt element ved å gjennomføre dugnadsjobbingen for barna sine. De som selger lodd, toalettruller eller annet for barna sine – eller kjøper dem selv – er ofte ressurssterke foreldre, med et bredt nettverk med venner, familie og kolleger.
For mange blir loddboka man har lagt i lunsjkroken solgt ut før første matbit er inntatt. Et innlegg på Facebook, og alle sokkene er solgt. Langt mer effektivt enn at barnet går rundt og ringer på dørene i nabolaget.
Så hva er problemet?
Vel, ikke alle foreldre har et nettverk med venner og familie med penger å avse. Og ikke alle barn har foreldre med en arbeidsplass.
Dugnad kan da bli et utgangspunkt for sosiale forskjeller mellom barna. De med «snille» foreldre slipper å gjøre noe som helst, mens de andre må bruke kveldene på å gå dør til dør i nabolaget.
Verdien av krav
En rekke studier viser til verdien av å ha foreldre som støtter barna sine i idretten. Men støtte innebærer ikke nødvendigvis å fjerne utfordringene deres barn møter på. Vi ønsker jo ikke å oppdra en generasjon som er avhengig av andre hver gang ting blir utfordrende eller vanskelig.
Dugnad er ikke alltid gøy. Og barna har garantert andre ting de både vil og må gjøre.
Men barn og ungdom har godt av krav, utfordringer og å gjøre prioriteringer. Så kan foreldrene støtte og bistå der det trengs. Som å bli med de yngste barna når de selger lodd i nabolaget eller på den lokale butikken. Eller at man ringer sammen for å høre om tante og onkel vil kjøpe lodd.
Heldigvis er det fortsatt mange foreldre som fortsatt ser verdien av dugnadsarbeidet. Så må man selvsagt finne en fornuftig mengde, slik at dugnadsbelastningen ikke blir for stor.
Ved å la barna ta en aktiv rolle i dugnadsarbeidet gjør du faktisk barna dine en tjeneste. Selv om de kanskje ikke ser det selv.
Ennå.
