Man vinner ikke valg ved å kutte, men det er sannsynligvis nødvendig

LØRDAGSKOMMENTAR: Privat eller offentlig blir et sentralt tema denne valgkampen. Det er ikke så rart. Det er også nødvendig.

Valgkampen er så absolutt i gang. Selv om det er ett år til stortingsvalget, som er den 13. september 2021. Og vi ser tydelige tegn på at partiene er i ferd med å posisjonere seg. Høyre har gjennomført sitt landsmøte (mens mange av de øvrige har sine til våren), og Arbeiderpartiet forsøker å kvesse knivene. Akkurat dét er det åpenbart behov for. Nettavisen kunne forleden presentere en meningsmåling der Ap fikk en oppslutning på 21,8 prosent. Noe som er det dårligste på Sentios målinger på 17 år.

Det er interessant å se hvordan Ap-leder Jonas Gahr Støre forsøker å snakke om politikk innimellom den kontinuerlige brannslukkingen i eget parti. Det er sannsynligvis lurt, for det er politikken som, til syvende og sist, vinner velgere – ikke hvor mye eller lite seksuell trakassering man har. For å sette det på spissen. Mye av politikken ser ut til å kretse rundt motstand mot endringer i offentlig sektor. Høyre har sittet i førersetet de siste to periodene og «den lange valgkampen» startet egentlig med at NHO presenterte sitt veikart for framtidens næringsliv. Som umiddelbart førte til en debatt om privatisering og om man skal ha en åpning for midlertidige ansettelser.

– Nå ser vi at regjeringen går inn for kutt, splitting og privatisering på område etter område, sa Støre til sitt eget landsstyre forleden. «Arbeiderpartiets prosjekt for 2020-tallet er kampen for velferdsstaten,» skriver han i et innlegg på NRK Ytring, der han omtaler «Høyre som ytterpunktparti» i en debatt om helse. Tonen er satt.

Privat eller offentlig? Denne debatten er uhyre interessant. På mange plan. Og det er altså mye som tyder på at dette kommer til å bli en svært sentral sak det kommende året. Litt av bakgrunnen henger sammen med tallene NHO presenterte i sitt veikart: I 1990 var andelen utførte timeverk i privat sektor 75 prosent. Nå er den falt til under 71 prosent, og NHO vil ha den opp til 72 prosent innen 2030. Noe som ikke høres dramatisk ut, men som likevel er svært ambisiøst. Vi står nemlig foran en eldrebølge som naturlig vil føre til større etterspørsel av tjenester fra offentlig sektor. Vi kommer til å trenge sykehus, sykehjem og helsetjenester som aldri før.

Samtidig er det også slik at stadig flere av oss jobber i offentlig sektor. Mer enn hver tredje arbeidstaker jobber i det offentlige. Hvis vi holder oss til den såkalte fastlandsøkonomien er det ingen land i OECD-området som bruker mer penger på offentlig sektor enn Norge. Relativt sett. Og det gir mening å holde olje og gass utenfor hvis det er slik at aktivitet og inntekter herfra blir redusert. Relativt mange mener nettopp det. Vi har også en handelsbalanse som går i minus, vi får færre barn, lever lenger og (over tid) synkende arbeidsdeltakelse.

Den regjeringsoppnevnte produktivitetskommisjonen (ja, det finnes kommisjoner for så mangt) leverte i 2016 sin andre rapport. Den fastslo nokså entydig at «produktivitetsveksten har falt, både i Norge og land vi handler med», og at den «er nå historisk lav under 1 pst, mens den var om lag 3 pst i årene fra 1996-2005». Så kommer det sentrale: «Videreutvikling av vår velstand forutsetter at produktivitetsveksten holdes oppe.» Det er for stat og kommune som for private husholdninger; vi kan ikke bruke mer penger enn vi tjener, og skal vi kunne fortsette å ha gode velferdstjenester, må produktivitet, verdiskaping og sysselsetting opp. Det er ren matematikk.

Utfordringen er at vi kommer fra en såkalt ressursbasert økonomi. Vi har en eller annen naturressurs, enten det er olje og fisk i havet eller kalkstein i gruvene i Brevik, som vi baserer mye av virksomheten vår på. Det er vel og bra så lenge vi har olje i havet og kalkstein i gruvene, men: Produktivitetskommisjonen «tolker lav effektivitet og svak gjennomføring i det norske utdanningssystemet og manglende innovasjon i næringslivet delvis som et resultat av ressursøkonomien». Fordi vi har – og har hatt – så god tilgang på ressurser som andre vil kjøpe, ser vi ikke behov for å omstille oss til det som er kunnskapsbasert. Dette blir åpenbart et problem, for hvis det er slik at velferdsstaten vi har i dag finansieres av skatter og avgifter som genereres fra en ressursbasert økonomi, får vi kjempetrøbbel dersom vi ikke klarer å hente de samme skattene og avgiftene fra en kunnskapsbasert økonomi – samtidig som etterspørselen fra offentlig sektor øker. Jo, det er derfor vi har oljefondet, men vi kan ikke leve på «oppsparte midler» i evig tid. Det blir som å bruke sparekontoen til løpende utgifter fordi det som kommer inn på inntektskontoen ikke holder.

Problemet er ikke bare at det blir stadig flere eldre som kommer til å trenge stadig flere tjenester, for det er mye som tyder på at vi har behov for å ruste opp andre deler av offentlig sektor ganske kraftig også. Produktivitetskommisjonen er helt glassklar på at skole- og utdanningssystemet ikke leverer mange nok som er flinke nok på fagområdene der vi må være i verdensklasse. Det er for få som tar master- og doktorgrad og høyere utdanning er «orientert mot samfunnsfag og humanistiske fag på grunn av insentiver i finansieringssystemet» og «resultatet er at Norge har svært lav andel med realfag og teknologifag».

Det er ingen som har noe som helst imot statsvitere og samfunnsgeografer (de trengs, de også), men det er ikke her behovet er størst dersom vi skal hevde oss på den globale scenen. Hvordan skal vi kunne lage programvare og teknologi som danker ut kinesere og amerikanere hvis ikke vi har skarpskodde teknologer? Verden er blitt grenseløs og det spiller ingen rolle om man sitter i Kviteseid eller Kuala Lumpur – og hele verden går på jobb for å slå oss hver eneste dag.

Vi har kanskje verdens beste velferdsstat i dag. Det skal og må vi være takknemlige for. Men det bør være relativt innlysende at vi må investere rikdommen vi har i dag i skole og utdanning, slik at vi får verdens beste og mest kunnskapsrike arbeidstakere i framtiden. Ikke bare fordi det er nødvendig for å hevde seg i en kunnskapsbasert økonomi, men også fordi det vil være dønn umulig å opprettholde sykelønnsordninger, trygdeordninger, pensjoner, sykehus og eldreomsorg hvis vi ikke klarer det. Hvordan skal vi klare å redusere klimautslippene dersom vi ikke har folk som er i stand til å lage nye produkter, tjenester og løsninger som er mer effektive, mer lønnsomme og grønnere enn i dag?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som alltid: Svaret og løsningen ligger som regel ikke i ytterpunktene. Alt kan eller bør ikke være privat og alt kan ikke være i offentlig regi. Det må være en balanse. Offentlig sektor kan godt være stor, hvis den er effektiv. Og det skapes også verdier her. Det er heller ikke noe galt å jobbe i offentlig sektor. For all del! Det hele begynner imidlertid å knake litt i sammenføyningene, for det kan ikke være stadig færre arbeidsplasser i privat sektor og stadig flere i stat, kommune og fylkeskommune. Det første må finansiere det siste og det siste må ha som hovedoppgave å sørge for at det første settes i stand til å skape verdier. For eksempel gjennom gode skole- og helsetjenester.

Det er vanskelig å se for seg at alt kan vokse og at alle skal få mer penger. Vi skal ha politifolk i hver krok, verdens beste sykelønnsordninger, sykehus som lapper oss sammen, veier som er raske å kjøre på, pensjoner som er rettferdige og et forsvar som faktisk kan forsvare oss. Pluss veldig, veldig mye annet.

Kommer vi til å klare alt?

Neppe. Det må bli mindre av noe.

Vinner man valg på å kutte? Som regel ikke. Den politiske berøringsangsten er utbredt. Det er lettere å gi. Mer til det ene og det andre. Alle skal få. Folk liker ikke at man tar. Bortsett fra når det handler om å ta ansvar. For det er faktisk det vi må gjøre.

God helg, Telemark!