Silje Asdøl Foto: Privat

Mange tusener, som ikke er i risikogruppa, er skadelidende nå

Jeg var blant dem som mente samfunnet måtte ta en skikkelig timeout. Nå ser vi med skrekk og gru konsekvensene av tiltakene. Vi er ikke tjent med at samfunnet går i en langvarig dvale.

Jeg sitter her på hjemmekontoret, hvor jeg jobber forebyggende opp mot vold i nære relasjoner. I går kom jeg over en NRK-sak om at sykehusene nå undersøker langt færre barn som er utsatt for vold og overgrep. Ved Sosialpediatrisk avdeling på Oslo universitetssykehus undersøkes mellom 10 og 15 barn for skader etter vold og overgrep hver uke. De siste to ukene har de kun hatt ett barn til undersøkelse. Fagfolk er nå veldig bekymra. Kort fortalt; det er grunn til bekymring.

Jeg var selv en av de som torsdag 12. mars mente at nok var nok og samfunnet måtte ta en skikkelig time out. Med det sagt er jeg samtidig en av dem som mener at dette må være en midlertidig lockdown, og at vi ikke er tjent med at samfunnet går inn i noen langvarig dvale.

Jeg ser med skrekk og gru på konsekvensene av tiltakene som har blitt iverksatt – for de vil gi seg til syne, noen med umiddelbar virkning, andre over tid. Mange bedrifter hadde store utfordringer bare uken etter lockdown, og vi ser en arbeidsledighet som vi ikke har opplevd på langt over hundre år. Ringvirkningene av høy ledighet er, som vi vet, godt dokumentert og svært alvorlig for både enkeltpersoner, familier og samfunnet forøvrig. Andre alvorlige konsekvenser av tiltakene vil dukke opp som uopprettelige senskader over tid ved at barn, unge og voksne som utsettes for vold og overgrep i nære relasjoner sperres inne uten mulighet for verken pusterom (som barnehage, skole og arbeidsplass er for mange) eller mulighet for å bli oppdaget.

Mange irriterer seg grønn over både «hyttefolk» og de som ikke bidrar til den såkalte «dugnaden» med å holde seg hjemme. Jeg vet at det sitter ganske mange tusen der ute som ikke er i nærheten av å være i noen risikogruppe for selve viruset, men som blir direkte skadelidende av tiltakene. Så tenker man kanskje: Hvem skal vi ofre? Det handler om menneskeverd, og man er verdt like mye som alle andre enten man er 80, har en underliggende sykdom som gjør at man havner i risikogruppen eller er helt frisk og dermed ikke i risikogruppen. Men, man er seg selv nærmest og det er i krisetider lett å se kun sin egen situasjon og posisjon i alt det vanskelige.

Jeg ønsker og håper av hele mitt hjerte at vi over påske kan gå inn i en tid der vi sakte men sikkert sveiver igang maskineriet igjen og får ivarettatt de sårbare gruppene som lider under tiltakene i lys av COVID-19. Forhåpentligvis vil det redde de fleste bedriftene slik at permitteringer kan avvikles og pila kan peke rett vei igjen, og forhåpentligvis kan vi redde de mange skjebnene som vi vet lider i det stille...

Jeg heier på en dugnad for fremtiden.