Foto: NTB scanpix

Massiv motstand mot Wizz Air

LEDER: EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har startet undersøkelser i «Wizz Air-saken».

ESA har bedt Næringsdepartementet svare for om deler av det offentlige Norge, være seg statseide selskaper, fylkeskommuner eller kommuner, boikotter flyselskapet – i strid med EØS-avtalen, skriver iTromsø/E24.

Oslo, Stavanger, Fredrikstad, Malvik, Molde, Sogndal og Stord, og fylkeskommunene Viken, Agder og Møre og Romsdal har fattet vedtak om å ikke bruke Wizz Air. I tillegg har en rekke andre fattet vedtak som er i samme gate eller undersøker muligheten for tilsvarende.

Bakgrunnen er ganske enkel: Wizz Air har vært tydelige på at de ikke har eller vil ha fagforeninger. Dette er, høyst sannsynlig, et klart brudd med ILO-konvensjonen og norsk lov. Retten til å organisere seg har ikke bare vært en grunnleggende rettighet i Norge i generasjoner, men det er også en bærebjelke i det norske samfunnet at man har et fruktbart samarbeid mellom arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene – altså partene i arbeidslivet – og staten. Like soleklart er det at man har en rett til å ikke være organisert.

Svaret fra Næringsdepartementet til ESA, som gjengis av iTromsø/E24, er så knallhardt som det er mulig å få fra byråkratiet: «Forsvaret av arbeidernes rettigheter er blant de fundamentale rettighetene som former prinsippene for EØS-avtalen. Restriktive handlinger som beskytter disse rettighetene kan dermed være berettiget», skriver departementet.

Statsminister Erna Solberg (H) har også vært tydelig på at «jeg kommer ikke til å fly med et selskap som nekter arbeidere å organisere seg».

Alt dette står i grell kontrast til de lokale forhold: I desember kunne Varden fortelle at Porsgrunn kommune har plassert litt av pengebingen sin i nettopp Wizz Air. Kommunens forvalter, Ernst Hagen i Gabler, forsøkte å føyse saken bort ved å påpeke at det kun var 0,0128 % av kommunens midler som var plassert i det fagforeningsfiendtlige flyselskapet. Han vedgikk imidlertid at Gabler kunne «være enig i at det kan diskuteres om det i seg selv er en ansvarlig investering», men at «så langt har forvalter valgt å være investert».

Det er bare å registrere at regjeringen og kommuner og fylkeskommuner land og strand rundt har hatt andre, «helhetlige» vurderinger og – betimelig nok – er svært prinsipielle i sin motstand, og markerer dette på nærmest historisk og kraftfull måte.