TOK UTFORDRINGEN: Gunnar Knudsen tok utfordringen i 1906 og konsesjonslovene var et etablert faktum i 1909. Ved dette ble det forhindret at norsk vannkraft ble overtatt av utenlandske krefter og interesser, skriver Jon Grøstad. Foto: Arkiv

MDG på ville veier

MDGs Rasmus Hansson mener at billig strøm i Norge ikke er en menneskerett. Selvsagt ikke.

Velstand og trygghet og varme er ingen selvsagt menneskerett, men et resultat av kløktig innsats og hardt arbeid gjennom generasjoner.

Jo nærmere polarområdene vi befinner oss, jo større behov har vi for rimelig og sikker energiforsyning. For å få dette til må alle nasjoner utvikle sine egne ressurser og teknologi slik at de kan oppnå dette, slik nettopp Norge har gjort når det gjelder vannkraft.

Norge – fra å være et fattig, dels underutviklet land rundt århundreskiftet, gav vannkraften grunnlag for ny industri og velstand. Kloke politikere, med statsminister Gunnar Knudsen (V) i spissen – han var for øvrig skipsingeniør av utdannelse, klarte å få gjennomslag i Stortinget for et lovverk som sikret at vannkraften skulle forbli det norske folks eiendom til evig tid. Først de såkalte panikklovene, deretter konsesjonslovene.

Hva skje nå? På grunn av en kombinasjon av ubetenksomhet og grådighet, har finansbaserte krefter i Norge, under påskudd av miljø og klimahensyn, klart å få til en situasjon der vannkraften er blitt en eksportvare. Det er jo litt rart at vi fra det kalde nord skal eksportere vår elektriske kraft sørover til varmere strøk, nettopp nå når det her hos oss er vinter og kaldt. Rettferdig er det i alle fall ikke.

Grunnen til at dette skjer er jo at man i sørligere (og varmere) deler av Europa totalt har mislyktes i å forsyne sin egen befolkning med energi, dvs. at de ikke har gjort det de burde gjøre, nemlig å utvikle og utnytte sine egne ressurser. Tvert imot, det oppstår en slags kolonialisme over for oss her i nord, som har klart å gjøre den jobben vi skulle. Sett fra norsk side driver strømbransjen i Norge nå en form for omvendt kolonialisme som utarmer eget land og eget folk.

Dette er dobbelt uheldig. Ved at vi dessverre har folk her i landet som er med på denne galeien, sørger vi for å hindre at en fornuftig utvikling kan skje på energiområdet i Europa. Norsk vannkraft blir en farlig sovepute. Å fylle hullene i en frynset europeisk energipolitikk med det norske folks vannkraft er både et tyveri av vitale samfunnsressurser i Norge, og et økonomisk ran av norske innbyggere, norsk industri og norske framtidsmuligheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tilsvarende bør de nordlige fylkene i Norge være skeptiske til å bygge for stor overføringskapasitet sørover. Det vil kun medføre utarming og økt fraflytting fra de nordlige fylkene.

Gunnar Knudsen tok utfordringen i 1906 og konsesjonslovene var et etablert faktum i 1909. Ved dette ble det forhindret at norsk vannkraft ble overtatt av utenlandske krefter og interesser. Dette var en bragd vi er stolt av i dette landet og Gunnar Knudsens navn lyser i vår historie.

Nå er vi igjen i en liknende situasjon. Men nå er det åpenbart ikke en Gunnar Knudsen som har pondus til å se saken krystallklart og som kan sørge for at problemene blir ryddet av veien. Nå er det kryssende hensyn, politiske hestehandler og regjeringsplattformer som så vidt overlever som er det normale. Dette gir spekulanter og lobbyister et altfor stort spillerom. I tillegg er det slik at det kan stilles tvil om hvor deler av dagens politiske ledelse har sin lojalitet. Er det hos de mektige i Europas finere sirkler, eller er det hos den jevne mann og kvinne i fedrelandet vårt.

La oss håpe at det er det siste, men da må det andre grep til enn litt uverdig avlat overfor sosialklienter og vanskeligstilte som igjen må stå i kulden med hatten i hånda.

Jon Grøstad

Medlem av Notodden Arbeiderparti

Artikkelen fortsetter under annonsen.