Foto: Ole Johnny Hansen

Nå kommer bølgen vi har ventet på

KOMMENTAR: Fødselstallene har skutt i været etter pandemien, men det er andre utviklingstrekk i samfunnet som bør bekymre mer.

De første ni månedene i 2021 ble det født 2037 flere barn i Norge enn i samme periode året før, kunne NTB fortelle denne uken. Og ja, det har sannsynligvis med pandemien å gjøre, for den første toppen kom om lag ni måneder etter at landet stengte ned. Den andre toppen kom etter en sommer med reiserestriksjoner.

Enkelt sagt: I stedet for å være ute blant folk eller reise på ferie, har mange nordmenn oppholdt seg på soverommet. Eller annet egnet sted for den slags aktiviteter.

Det hele er ganske fiffig, for i 2020 – altså året før – var fødselstallene i Norge rekordlave. Aldri før ble det født så få barn per kvinne (som synes å være måleenheten for den slags). I absolutte tall var det også lavt; det ble født 53.625 barn i 2020. Trenden har også vært helt utvetydig: Det fødes stadig færre barn her i landet. I 1969 ble det født nesten 69.000 barn i Norge. I mellomtiden er vi blitt 1,5 millioner flere innbyggere her i landet, så forskjellen er enorm.

Det høyeste antall fødte barn i Norge var i 1946. Da ble det født 70.727 barn. Vi vet alle hvorfor. «Gledesvåren» i 1945 er litt av forklaringen, men ikke hele: Det ble født mange barn i perioden 1900-1920, med 1920 som det absolutte toppunktet, med 70.000 fødte. Rett etter krigen var det dermed også mange kvinner i såkalt «fødedyktig alder». Dessuten var det svært mange som giftet seg mot slutten av 1945, etter krigsår med få ekteskapsinngåelser.

De som ble født i 1946 er nødvendigvis 75 år i dag. Det er utvilsomt hyggelig og det er åpenbart ikke noe galt med det, men for det offentlige står utfordringene i kø, simpelthen fordi antall eldre øker kraftig, sammenliknet med andre grupper i samfunnet.

Foto: Ole Johnny Hansen

Kommunedirektøren i Skien, Karin Finnerud, har nettopp lagt fram sitt forslag til budsjett for 2022 og økonomiplan fram til 2025. Her peker Finnerud på at «bare i Skien estimeres det med at antall personer over 80 år vil øke med 1600 fram mot 2030».

Mange har snakket mye og høyt om den såkalte eldrebølgen. Den kommer nå.

Og den har faktisk en prislapp. Det har vi alle, egentlig. Hvilket er nokså ufikst, men en realitet. Enkelt sagt: Vi er en utgift når vi er barn, i form av at vi går i skole og barnehage, og vi er en utgift når vi er eldre, ved at vi bruker helsetjenester. I den yrkesaktive delen av livet er det selvsagt (og heldigvis) motsatt.

2020-tallene for Skien viser at netto driftsutgifter til barnehage, per innbygger i alderen 1–5 år, var 165.000 kroner. Det er, med andre ord, langt fra gratis at unger er i barnehagen. Kostnadene faller en del i skolen: Netto driftsutgifter til grunnskole per innbygger i alderen 6–15 år er 108.000 kroner.

Hva med de eldre aldersgruppene? Netto driftsutgifter til pleie og omsorg per innbygger som er eldre enn 67 år er 114.000 kroner. Ikke så mye mer enn skole. Men så skjer det noe: Driftsutgiftene til pleie og omsorg for de som er eldre enn 80 år, er på hele 417.000 kroner.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Totalt vil Skien kommunes driftsutgifter til innbyggere i alderen 67–89 år øke med 126 millioner kroner i perioden 2022–2025. Og hva skjer i 2026? Da bikker de som er født rett etter krigen 80 år, og kostnadene kommer til å bli enda høyere.

For all del: Ingen skal føle at de bare er en kostnad for samfunnet. Det ville også være helt feil, for man har bidratt gjennom et langt liv. Men uansett hvordan vi vrir og vender på det, vil utfordringen bli nokså monumental, for samtidig som vi kommer til å bli veldig mange flere eldre, vil andelen yrkesaktive synke markant, slik at det – i praksis – blir færre som betaler skatt og som bidrar til å finansiere de kommunale tjenestene.

Dessverre er det også slik, i alle fall for Skiens vedkommende, at antall barn i skole og barnehage vil synke markant i årene som kommer. Grunnskolen i Skien vil få 660 færre elever de neste tolv årene. Dette gir selvsagt lavere kostnader, men dette er jo ikke positivt i det hele tatt. Man forventer at trenden snur midt på 2030-tallet, men det er ikke noe som er bra med at det blir færre unger.

Dessuten kommer det til å bli et evig renn med saker og debatter om skole- og barnehagestruktur, ikke bare i Skien. Rådmannen i Porsgrunn, Rose-Marie Christiansen, hadde knapt rukket å legge fram sitt budsjettforslag denne uken før Trond Ingebretsen (Ap) gikk på talerstolen og signaliserte at det kan bli politisk vrient å legge ned skoler.

Heldigvis er det slik at vi lever stadig lenger. Helsevesenet blir bare bedre og bedre, og når sant skal sies, er det lite eller ingenting som var bedre før. Jo, vi må selvsagt legge til rette for at vi skal kunne bo lenger hjemme enn før, og det skjer mye spennende innenfor velferdsteknologien, men det er vrient å se for seg at vi kan effektivisere oss helt ut av eldrebølgen. Her må det betydelige investeringer til.

Er det nå vi skal begynne å spise mer av oljefondet? Dette står i 11.563 milliarder kroner i skrivende stund, men det er få som tar til orde for å spise mer av dette enn hva den såkalte handlingsregelen tilsier. Og det begynner utvilsomt å haste, for hvis institusjonsplassene skal stå klare for å ta unna den voldsomme veksten i antall eldre, må noen sette spaden i jorda snart. Det er ikke bare penger det kan bli manko på, men arbeidskraft; noen må nødvendigvis bygge.

Solberg-regjeringens budsjettforslag for 2022 innebærer en oljepengebruk på 322 milliarder kroner. Det er 84 milliarder mindre enn i 2021, og under den såkalte «krittstreken» på 3 prosent – det vil si 2,6 prosent av den antatte verdien på fondet.

Hvis vi ikke skal bruke mer av oljefondet, må vi enten ha større verdiskapning eller lavere kostnader. I 2020 betalte Nav ut mer enn 500 milliarder kroner i ytelser og alderspensjon. Hvilket innebærer at det gikk ut én million kroner i minuttet fra Navs «konto». Permitteringer førte til vekst i dagpenger, men omtrent halvparten (239 milliarder) var alderspensjon. Det var fire prosent mer enn i 2019. Kan vi ha like gode pensjonsordninger i framtiden? Neppe. Jeg er temmelig sikker på at pensjonsordningen er annerledes når jeg går av med pensjon om 30 år eller så.

Nav betalte ut nær 50 milliarder i sykepenger i fjor, opp 19 prosent fra året før. 98 milliarder gikk til uføretrygd, opp fem prosent fra året før. Det kanskje mest oppsiktsvekkende tallet fra Nav-statistikkene er dette: Ti milliarder kroner gikk fra Nav til personer i utlandet. Mye var selvsagt til norske pensjonister bosatt i sørligere strøk, men sju av ti mottakere hadde utenlandsk statsborgerskap. Mer enn halvparten (5,2 milliarder) ble mottatt av utenlandske statsborgere bosatt i utlandet. Dette er selvsagt fordi de har opparbeidet seg rettigheter i Norge. Det er åpenbart mulig å diskutere om vi kan fortsette å sende pensjon, kontantstøtte og barnetrygd til Sverige og Polen i samme skala som i dag.

Poenget er ikke å sette grupper opp mot hverandre, men har vi råd til alt dette i årene som kommer? Ifølge SSB vil det, for første gang, være flere eldre enn unge i Norge i 2030. Når – eller dersom – jeg fyller 80 år i 2060, vil det være tre ganger så mange 80-åringer som i dag. Antall over 90 vil være femdoblet. Antall unge under 19 år vil holde seg på omtrent samme nivå. Før 2050 vil vi nå et punkt der vi har fødselsunderskudd, altså at det dør flere enn det blir født.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I dag går politikere til valg på at det skal «skinne av eldreomsorgen». Jeg lurer på hva de skal gå til valg på i framtiden, for kabalen kommer ikke til å gå opp. Ikke engang i dag og vår nære framtid. Hvordan skal vi unngå å havne i en situasjon der velferdsstaten spiser hånda som føder den?

Det er å håpe at flere tilbringer litt mer tid på soverommet i årene som kommer, og at det ikke trengs krig eller pandemi for at det skal skje.

God helg, Telemark!