Foto: Ole Johnny Hansen

Nå må vi hjelpe hverandre - og bruke penger der vi bor

KOMMENTAR: Mye er galt nå. For mange. Men vi kan gjøre det litt bedre.

Som noen sa i et møte jeg var i forleden dag: Det er bare to uker siden 12. mars, men det føles som to måneder. Og det kan jeg skrive under på, for det har vært to uker som har vært langt utenom det vanlige. Og litt til. Slik er jeg neppe alene om å føle det, og jeg vet også at mange stiller seg et grunnleggende spørsmål: Hva kan vi gjøre?

En stor del av svaret er sannsynligvis dette: Bruke penger. Og vi bør bruke dem lokalt.

Alle må forholde seg til korona-tiltakene. På en eller annen måte. Det er selve hensikten. Konsekvensene er ikke bare enorme, men også paradoksale. Veldig mange som har en offentlig arbeidsgiver har fått veldig mye mer å gjøre. For eksempel de som jobber med helse, enten det er på sykehusene eller i kommunene. Nav drukner i arbeid. For eksempel. Med mindre man jobber i eller driver dagligvare eller apotek, er det en ganske annen melodi i privat sektor. For svært, svært mange er blitt vesentlig mindre å gjøre. For altfor mange er det fullstendig stillstand. Hundretusener er, over natten, blitt rammet av akutt arbeidsmangel. Enten fordi myndighetene, i praksis, har stengt forretningen eller som en konsekvens av «følgefeil»; aktivitet i en virksomhet uteblir fordi aktivitet i en annen uteblir.

Ringvirkningene er kolossale.

Jeg vil, for all del, ikke gråte for min syke mor, men det er også slik det fortoner seg for oss og alle landets aviser for tiden. Bortfallet av annonseinntekter er massivt og i en skala ingen har sett før. Enkelte aviser rapporterer om et fall på 95 prosent og det har i praksis skjedd fra den ene dagen til den andre. Samtidig, og da er vi på det paradoksale, har aldri etterspørselen og – ikke minst – behovet for journalistikken vært større. At tradisjonelle medier har opplevd en voldsom nedgang i annonseinntekter de siste årene, er ikke noe nytt, men annonser er fortsatt en svært stor inntektskilde for de fleste aviser – typisk 40–50 prosent av totalen. Da blir det fort dramatisk når kostnader til lønn, trykk, distribusjon, husleie og det meste annet fortsetter å løpe.

Jeg mener helt åpenbart at journalistikken er viktig. Det er den alltid, og særlig nå. Men jeg mener også at annonsene er en del av samfunnsoppdraget vårt. Jo, annonser er en viktig inntektskilde som er med på å finansiere journalistikken, men tenk bare på hvor viktig det er for lokale bedrifter å nå ut til kunder lokalt. Annonser i lokalavisene, enten de er digitale eller på papir, er en uvurderlig markedsplass for lokale varer og tjenester. Det er mange mulige markedsplasser, men lokale medier treffer kunder i nærområdet. Det har selvsagt en enorm verdi at eiendomsmeglere, bilforhandlere, optikere, cateringselskaper, dekkforhandlere, rørleggere, kommuner, kulturinstitusjoner, virksomheter som har ledige stillinger og alle andre har muligheten til å få fram sine budskap – som igjen sørger for verdiskaping lokalt.

Og akkurat nå er det viktigere enn noen gang at alle gjør det de kan for å få fart på det lokale næringslivet. Da tenker jeg ikke på oss, men alle som driver forretning i hele Telemark. Jeg har snakket med ganske mange som er mer enn bare litt bekymret. Ikke nødvendigvis fordi virksomheten går dukken av en måneds stillstand. Eller hva det blir.

Utfordringen er de langsiktige konsekvensene fordi vi går inn i resesjonsliknende tilstander der det simpelthen brukes mindre penger.

Å oppfordre folk til å bruke penger er ikke noe jeg gjør hver dag. Jevnt over er det mange som kanskje hadde hatt godt av å bruke mindre. Å bruke mer enn man har er aldri en god idé. Det som åpenbart er en god idé, er å kjøpe varer og tjenester lokalt. Ingen kan tvinge folk til å ikke handle en bukse fra en internasjonal klesgigant, men ringvirkningene lokalt er lik null hvis du bestiller den fra et selskap som har hovedkontor i Berlin. Kanskje med unntak av budet eller postmannen. Kjøper du den i nærmeste klesforretning betyr det at den som driver denne har større sjanse for å gå til frisøren i nabolokalet eller hyre lokale håndverkere til å pusse opp stua. Som igjen bruker sine penger lokalt, og da har vi det gående, og det hele kulminerer med at de samme folkene betaler skatt til kommunen de bor i, som igjen … Ja, du skjønner.

Ringvirkningene er formidable.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Visst er det forståelig og normalt at vi velger billigste og enkleste løsning. Som, i noen tilfeller, kan bety at man velger å få noe fra Kina i sin postkasse, men har det noensinne vært viktigere at hver enkelt av oss gjør det vi kan for å få vår egen, lokale økonomi på fote igjen? Jeg mener nei, og jeg mener at dette åpenbart er en form for solidaritet vi ikke bare trenger, men som vi må være bevisste på.

Det er krevende for alle nå, men jeg lar meg imponere noe aldeles kraftig av hvordan folk står på. Hvor kreative folk er. Hvor godt humøret er. Tross en stigende frykt. Ikke bare fordi man kan bli skikkelig syk, men også fordi det er økende uro rundt sin egen arbeidsplass eller selskapet man driver. Myndighetene må åpenbart på banen med enda flere krisepakker. Det er selvsagt. Lån fra staten har jeg lite tro på. Det hjelper også med litt redusert arbeidsgiveravgift og kanskje også litt kontantstøtte for å betale husleie, men det blir fort veldig smått i den store sammenhengen.

Vi kan og må bidra alle sammen. Vi skal gjennom dette, og vi vil få hverdagen tilbake. En eller annen gang. Det vil gå raskere hvis vi hjelper hverandre.

God helg, Telemark – og handle lokalt!