FØRE-VAR: Oppvekstsjef Grete Gjelten (til venstre) vil ha rødt nivå på skolene i Skien. Her med ordfører Hedda Foss Five (Ap) på et bilde fra mai 2021. Foto: Fredrik Pedersen

Nå styrer føre-var-prinsippet hverdagen vår. Det kan gjøre mer skade enn nytte

LEDER: Skien vil ha rødt nivå på skolene fordi man ikke vet nok. Det er en begrunnelse som ikke er god nok.

Skien kommune velger å legge seg på et tiltaksnivå i skolene som er strengere enn de nasjonale. Skien starter opp skoleåret igjen på rødt nivå, og ikke gult. Det kan absolutt være gode grunner til å innføre rødt nivå i skolene, men begrunnelsen fra kommunen er det grunn til å ikke bare debattere, men å heise et rødt flagg ved.

– Det blir oppstart på rødt nivå fordi vi er usikre på det faktiske smittenivået. Vi tar en for laget, nok en gang, sier oppvekstsjefen i Skien, Grete Gjelten, til Varden om hvorfor skolene innfører et ekstra og forhøyet tiltaksnivå.

La det imidlertid være sagt: Forskjellen på gult og rødt nivå i skolen er ikke dramatisk stor, og selv om rødt nivå er det strengeste nivået, er det langt fra så inngripende tiltak som andre sektorer har opplevd.

Det åpenbart problematiske med kommunens begrunnelse, er at den er basert på at man ikke vet og et slags føre var-prinsipp. Dette er en problemstilling som er blitt hyppig drøftet og vurdert i pandemien. I et notat fra FHI, datert 17. november (som riktignok er to uker før første omikron-tilfelle i Norge og de nyeste vurderingene og tiltakene fra regjeringen), heter det at det er «i dag mindre grunnlag for å innføre tiltak med begrunnelse i en føre-var-tankegang eller som en sikkerhetsmargin for unngå potensielle helsetap».

Bakgrunnen for dette er ikke bare vaksinasjonsdekningen, men også at vi vet og kan mer om smittespredning, håndtering av utbrudd, medisinsk forløp og generelt mindre risiko for at smitten skal komme ut av kontroll.

Det er, både i praksis og prinsippet, mye i pandemihåndteringen som er basert på føre-var-tankegangen. Vi skal redusere antall nærkontakter for å hindre at flere blir smittet og hovedårsaken til dette er at en overbelastning av helsevesenet vil kunne få formidable konsekvenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tusenkronerspørsmålet, som ingen kan svare presist på akkurat nå, er som følger: Hvor lenge skal vi iverksette tiltak som har til hensikt å forhindre at noe skjer?

I en kronikk publisert av NRK, i februar i år, viste åtte professorer og medisinske forskere (fra Universitetet i Oslo, Oslo universitetssykehus og Norges arktiske universitet i Tromsø) til at tiltakene mot covid-19 kan gjøre større skade enn selve sykdommen, samtidig som de påpeker at «det er grunn til å være føre-var med bruk av føre-var-prinsippet for å begrunne tiltak med potensielt store negative konsekvenser i koronapandemien»:

«Nedstengning av samfunn kan føre til uakseptabel skade, store økonomiske og helsemessige ulemper. Det kan føre til sykdom, uhelse og økte ulikheter.

Prinsippet har møtt seg selv i døren.

Føre-var-prinsippet kan anvendes der vi står overfor en stor trussel, men har lite kunnskap om hvilke tiltak som er de rette for å unngå skade.»

I noen saker og problemstillinger hender det at det er bedre å gjøre noe enn å ikke gjøre noe i det hele tatt, men det er nokså innlysende at vi ikke kan legge en slik tilnærming til grunn for hvordan et samfunn styres og organiseres.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi kaster ikke folk i fengsel fordi det kan være at de kommer til å gjøre et lovbrudd. Det er forbudt å forhåndssensurere her i landet. Bærebjelken i velferdsstaten vår er tillit. Det aller, aller meste vi gjør, er basert på at vi iverksetter tiltak eller korrigerer i etterkant, dersom det er behov.

Selv om vi vet mye om viruset og pandemien, er det også mye vi ikke kan vite helt sikkert. Omikron-varianten må ta mye av skylda for det. Vi ser, for eksempel, en smitteutvikling i Danmark som er nokså voldsom, sammenliknet med Norge. Den siste utviklingen i Norge er imidlertid relativ enkel å forklare: Antall innleggelser på sykehus er relativt stabilt (og det er få) for den vaksinerte delen av befolkningen. Blant uvaksinerte, som utgjør kun 7,5 prosent av befolkningen, var det en tilnærmet eksplosjonsartet utvikling før jul, ifølge tall Aftenposten kunne presentere i romjulen.

I uke 50 var det 2,1 innleggelser per 100.000 innbyggere for de som er vaksinert og hele 32 av 100.000 for de som er uvaksinert. Den ferskeste ukesrapporten fra FHI avslører at «blant 175 nye pasienter med informasjon om vaksinestatus var 104 (59 %) uvaksinert og 67 (38 %) fullvaksinert». Årsaken til innleggelse for de fullvaksinerte er «høyere medianalder, og en større andel av dem har risikofaktorer som gir moderat eller høy risiko for alvorlig forløp».

Det er verdt å påpeke at en påfallende stor andel av de innlagte (44 prosent i uke 51) ikke er født i Norge. Uvaksinerte og personer med annet fødeland enn Norge er ergo sterkt overrepresentert blant de som er innlagt på sykehus.

I tillegg sier FHI at «trenden i smittespredningen er minkende med et gjennomsnittlig reproduksjonstall siden 6. desember på 0,9», men også at det «er stor usikkerhet om utviklingen for både covid-19-epidemien og influensa de kommende ukene».

Det blir videre påpekt at «kommunene må bidra til å øke etterlevelse av den sterke oppfordringen til alle om å holde seg hjemme og teste seg ved nyoppståtte symptomer, sørge for at innbyggerne har god tilgang til selvtester og bidra til god informasjon om hva de skal gjøre ved positiv selvtest».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kort og enkelt oppsummert: Hold deg hjemme hvis du blir syk. Ta en test hvis du har symptomer. Sett deg inn i hva du må gjøre dersom du tester positivt.

Dette er ikke føre-var. Det er motsatt – altså hva man skal gjøre dersom noe har skjedd.

Ja, det er mye vi ikke vet, og pandemien utvikler seg hele tiden, men stadig mer peker i retning av at vi må basere tiltakene på hva som er skjedd og ikke hva som kan komme til å skje. Dersom føre-var-tankegangen skal være førende for ett og alt, kaster vi vrak på helt sentrale prinsipper i samfunnet og folk kommer til å bli enda mer lei enn vi er nå, fordi forholdsmessigheten oppleves som skjev.

Samtidig vil tiltakene kunne gjøre mer skade enn nytte. Om rødt nivå på skolene er direkte skadelig, er antakelig diskutabelt, men poenget og prinsippet enkelt – og omtrent som hva barneombud Inga Bejer Engh sa til NTB nylig, om rødt nivå på de videregående skolene (som er et nasjonalt tiltak):

– Det skal være faglige råd, ikke frykt som styrer tiltakene. Å legge på litt ekstra når det gjelder tiltak for å være på den sikre siden er uholdbart etter to år med pandemi.

Dessuten: Som samfunn må vi strekke oss svært langt for å forhindre at pandemien går ut over barna og ungdommene. Det er ikke de som skal «ta en for laget».

Å innføre tiltak fordi man ikke vet nok, er ikke en god nok begrunnelse. Det gjelder ikke bare rødt nivå på skolene i Skien, men generelt i pandemihåndteringen. Vi må komme oss forbi dette punktet nå. Vi må basere tiltakene på det vi vet, håndfaste data og empiri.