Foto: Ole Johnny Hansen

Når angret du sist på at du gikk en tur i skogen, løp en tur eller var i aktivitet?

KOMMENTAR: Hjernen vår kan være skikkelig rar. Min plan er å lure den.

Du kjenner sikkert følelsen av å sitte i en varm og god sofa. Tak over hodet. Det er kanskje fyr på peisen. Varmt og godt. Det er ikke spesielt fristende å gå ut. For å gå en tur eller trene. Å være i aktivitet er ikke det som frister aller mest.

Men: Når angret du sist på at du gikk en tur i skogen? Kan du huske at du tenkte det var skikkelig dumt at du gikk opp på en fjelltopp eller spente på deg skiene? Hvor ofte skulle du ønske at du ikke hadde tatt en løpetur eller gymmet litt?

Likevel er det ikke sjelden jeg har kviet meg bitte litt for å gå ut. Pakke sekken. Styre med å gjøre klar ungene – som tidvis har andre interesser og planer for dagen enn å klatre opp på topp. Ganske ofte kan det være temmelig lite fristende å snøre på seg løpeskoene. Det kan være kaldt, vått, tidlig eller seint.

Forunderlig nok kan det være en lørdag formiddag uten noe spesielt på tapetet. Sola skinner. Det er maksvær. Alt ligger til rette for en nydelig dag ute. Alt! Men likevel kan det være fristende å bare holde seg innenfor husets fire vegger.

Å finne et påskudd for å ikke komme seg ut er det enkleste i verden. En av unnskyldningene jeg tidvis har laget for meg selv, er at jeg ikke har hatt tid til å trene. Hørt slikt sludder. I alle fall for meg. Visst har jeg litt å pusle med, men at det skulle være komplett umulig å klemme inn noen minutter med fysisk aktivitet i løpet av en uke …? Det er det reneste nonsens.

I utgangspunktet er det hele komplett uforståelig. Og det blir jo ikke bedre av at vi til og med leter etter unnskyldninger for å la være å gjøre det som er bra for oss eller bagatelliserer det hele.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I psykologien omtales dette som kognitiv dissonans og er omtrent like fascinerende som den såkalte Dunning-Kruger-effekten. Som altså innebærer at folk som har liten kompetanse på et område vurderer seg selv altfor positivt. Som Store norske leksikon sier: «Dette er en form for kognitiv skjevhet (bias i tenkning) som oppstår fordi lite kunnskap/lave ferdigheter ledsages av en sviktende selvvurdering som gjør at folk oppfatter seg selv som dyktigere enn de er. Lav kompetanse ledsages altså av en sviktende ferdighet i å innse egen inkompetanse.»

Er det nå jeg skal understreke, med opptil flere tjukke, svarte streker, at jeg slett ikke er psykolog, hjerneforsker eller noe annet som skulle tilsi at jeg kan uttrykke meg med pondus på området?

Kan hende det er lurt. Det er tross alt nokså typisk for Dunning-Kruger-effekten at lav kompetanse og skråsikkerhet går hånd i hånd.

Nå har ikke det siste så mye med dørstokkmila å gjøre, men det er selvsagt vitenskapelige forklaringer på hvorfor det er så vrient å komme seg ut. Hjerneforsker Ole Petter Hjelle forklarer det nokså enkelt i et intervju med forskning.no: Hjelle forteller at hjernen er skapt for bevegelse når den må, men latskap når den kan. Dette har historiske årsaker, for da mennesket levde på savannen, var det påkrevet å være aktiv – for å skaffe mat og næring.

– Samtidig var det viktig for oss å slappe av når vi hadde mulighet, forteller Hjelle.

Vi må erkjenne at det, i begrenset grad, er nødvendig å løpe ut barbeint med spyd i hånda for å skaffe mat nå om dagen. Det er, strengt tatt, ikke nødvendig å gå ut døra i det hele tatt. Vi kan fint leve livene våre uten å utsette oss for noe som helst ubehag ved å gå ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For det er jo litt ubehagelig også, er det ikke? Å stå opp om morgenen kan være noe skikkelig herk. Det er trygt, varmt og godt under dyna. Og hvis hjernen sier til kroppen at det er best å slappe av når man kan – og dessuten ikke oppsøke det ukomfortable – er det lett å bli liggende.

Men heldigvis fungerer topplokket også slik at en form for rasjonalitet begynner å virke. Vi vet jo at det ikke fører noe godt med seg å ligge i sengen til langt på dag. Vi vet at det kommer til å bli ubehagelig på mer enn én måte. Det er bare å komme seg opp og i gang.

Jeg vet at det er bra for meg å trene, men likevel har jeg slitt med å ha kontinuitet. Jeg er en periode-løper, kanskje. Akkurat nå er jeg inne i en god periode. Ikke fordi det er et nyttårsforsett, for jeg kom i gang igjen litt før jul. Bare så det er sagt. Jeg skal ikke ha på meg at forsetter er noe jeg driver med!

Men det blir viktig å lure hjernen framover. Ikke bukke under for det ubevisste presset. Og nei, det vil neppe gå bra med verken trening eller aktivitetsnivå dersom dette skjer som en konsekvens av at man har satt seg et nyttårsforsett. Man må ha en grunn som er bedre enn at du kom på bedre tanker i slutten av desember.

Det viktigste for meg nå, er ikke at jeg skal klatre opp på alle fjelltopper, men at barna mine skal få gode opplevelser – slik jeg fikk av mine foreldre da jeg var liten. Det er ikke fordi jeg skal løpe ei mil på under en halvtime jeg har kommet i gang med løping igjen. Det er fordi jeg vet at det gjør hverdagen bedre for meg. Fordi jeg trenger overskudd til å gjøre en god jobb. Ikke bare på jobb, men også hjemme.

For all del: Veldig ofte er det også slik at man har skikkelig lyst til å ta seg en tur ut. At man ser fram til en tur på ski eller svette litt med sekk på ryggen. At man kjenner at det kribler litt i leggene og man ikke kan vente på å ta seg en løpetur. Det er mange slike dager også, men det er jo ikke dette som er problemet. Det er det motsatte.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er da vi må være smartere enn vår egen hjerne. Og det er gøyalt å tenke at man kan være.

Og om jeg har angret på en tur i skogen, på fjellet eller med løpesko? Aldri! Og jeg kjenner ikke noen som – noen gang – har ment noe annet.

Det er bare å komme seg ut. Om ikke annet for å spasere en runde rundt huset. For det er noe annet som er vel så viktig som å komme seg ut – og som vi aldri må glemme: Alt er bedre enn ingenting.

God helg – og godt nyttår, Telemark!