Anja Edins kommentarer om breddeidrett: N/A Foto: Ørn E. Borgen, NTB

Når er det greit å toppe laget?

Det er noe annet som er viktigere enn å diskutere når barn er klare for å bli delt inn i 1. og 2. lag.

Når kan vi toppe laget? Er det greit å la de beste bli byttet inn for å sikre seieren? Skal vi telle mål i barnefotball? Spørsmålene er mange, og «fasiten» er det også mange som mener de besitter. Hva om vi våget å se litt annerledes på utgangspunktet?

Publikum jubler, og Kristian ser Tore går retning lokalavisa som ønsker et intervju med han etter kampen. Hjertet til Kristian banker fortere. Kinnene blir varme, og halsen føles trangere. Han kniper litt med øynene i et forsøk på å holde en tåre tilbake.

Les også
«Jeg elsker at sønnen min er så god i idrett»

Kristian hører sin egen stemme rope så høyt innvendig at han er overrasket over at ingen på utsiden han selv hører det: «Tore? Virkelig? Han har jo vært spilleren som aldri treffer ballen. Bare fordi han har vokst litt i sommer, og kanskje trent på et par ekstra frispark i Korona- tiden så skal han liksom få skinne i lokalavisa? Hva med meg? Hvorfor blir ikke det jeg gjør lagt merke til? Det er sikkert fordi han er sønnen til styreformann Vidar i klubben. Nå kommer de til å ta med Tore på samling istedenfor meg.»

Anja Hammerseng-Edin

Fast kommentator i Varden

Fra Porsgrunn, bosatt i Larvik

Gift med Gro Hammerseng-Edin, to barn

Sluttet som profesjonell håndballspiller i 2017

Har spilt 59 landskamper for det norske håndballandslaget, hvor hun scoret 143 mål

Som utøvere får vi i tidlig alder oppleve effekten både av vår egen indre stemme, og at vi lever i to parallelle verdener. En fysisk, der Kristian er med kroppen sin. På banen etter en seier. Og en mental, der Kristian blir dratt bort fra den fysiske situasjonen og inn i sin egen mentale «virkelighet». Alle opplever dette. Også voksne. Og jeg tror det skal mere til enn å bli eldre for å håndtere dette optimalt. Det grunnleggende her er hvor de havner i den mentale verden. Og selvsagt hvor lenge de blir værende der, og hvilke storyer som repeteres. Kristian opplever her at noen andre får skinne. Og blir usikker. Sjalu. Mistroisk. Hvor kommer det fra? Og hvorfor tror vi at alder skal ta bort dette? I all ærlighet så ser vi også førtiåringer som sliter på jobb fordi de blir forbigått av sjefen når «laget» skal tas ut, og stillingene skal besettes. Og som i mange tilfeller responderer med samme strategi som de litt yngre vi her snakker om. Dette gjelder selvsagt ikke alle. Det vi kan sette inn støtet på er vårt grunnleggende behov. Bidra til at alle kjenner på en ekte kjærlighet og tilhørighet. En oppriktig tro på at vi alle ønsker dem vel. Hjelpe dem med å åpne hjertene sine, la dem være en del av et lag og også hjelpe andre med å kunne kjenne på det samme. Og la dem ha det gøy med idretten.

Og hvordan gjør vi det? Når jeg spør unge hvorfor de spiller håndball er svaret oftest: Fordi det er gøy. Og når jeg graver i når de opplever at det er gøy begynner svarene å sprike. Noen syntes det er gøy fordi det er konkurranse. Andre fordi de kan leke, eller fordi de er med venner. Det å finne den ekte passion og hvorfor de liker idretten kan være en fin start. Dersom vi i tillegg sikrer en sterk tilhørighet er det en fantastisk gave vi kan gi dem.

Dette kan hjelpe dem med å takle det dersom vi voksne nå bommer med et eller to år på «fasiten» i når det er ok å toppe laget. Hvordan?

I Larvik Håndballklubb hadde vi tre spillere i samme posisjon. Når jeg spilte satt mine «konkurrenter» på benken og coachet meg. De hadde en kjempeviktig rolle. Vi ble et lite team inne i teamet der alle følte seg viktige. Selv når de satt på benken. De hjalp meg, og jeg anerkjente dem tilbake. Og motsatt. Det er det fullt mulig å skape i alle lag. Og vi kan gi dem andre oppgaver enn å coache sportslig. Kanskje finner du for eksempel ut at noen spiller håndball på grunn av det sosiale? Hva om de får rollen som «sosialministere» på benken? Og føler seg viktige med å heie, eller ta egne spillere på fersken i å gjøre noe bra? Det betyr ikke at sosialministere ikke skal få spille, men det er mulig å forsterke gleden og kanskje beholde dem et par år lengre ved å anerkjenne det som er viktig for dem. Kanskje også i vinklingen på tilbakemeldinger?

Les også
Unge ned i 13-årsalderen tar smertestillende for å klare å gjennomføre trening. Jeg har ikke vært noe bedre selv

For å styrke tilhørigheten er det også mulig å innføre øvelsen namedrop. Namedrop er en fokusøvelse inspirert av Gro, hvor spillere blir trent i å fokusere utover seg selv. Gro var landslagsspiller i 10 år og ble hyppig intervjuet. Hun hadde en egen evne til alltid å snakke egne spillere opp. I alle settinger fikk hun lirket inn ett eller to navn som hadde utmerket seg positivt i dag. Det gjorde hun bevisst. Hva om vi lærte de unge namedrop? Både i samtaler i garderoben, og også dersom de har egne kanaler på sosiale medier. Hvor havner de i sin mentale verden da?

Les også
«Jeg ble omtalt som et barnetalent, men det var ikke derfor jeg ble god i håndball»

Hva om Tore i sitt intervju med lokalavisa, eller på sosiale medier, skrøt av at noen på laget som hadde utgjort en positiv forskjell for han? Hva om Kristian etter kampen var helt trygg på at alle ønsket han vel, og at han klarte å rette fokuset mot Tore som hadde hatt en så fin utvikling? Vi kan trene opp mindset i tidlig alder.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I tillegg responderer vi mennesker godt på en tydelig forventningsavklaring på hva som gjelder. Og her er det interessante spørsmålet: Hva står det i klubbhåndboka? Hva gjelder for akkurat denne klubben? Uansett når klubben velger å toppe laget vet både spillere, trenere og foreldre hva som gjelder når de trer inn i klubbdrakta. Det kan også hjelpe trenere med mange unødvendige samtaler med foreldre.

Er det en ting vi alle ønsker uansett om vi er utøvere eller ikke så er det å oppleve kjærlighet og mestring. Og mestring kan komme med ferdighetsutvikling av tekniske detaljer, men den kan også komme fra å se deg selv mestre situasjoner hvor du tidligere gikk rett i «dass». Og du ser nå at du nå er en som kan mestre både suksess og nederlag. At du er en som fighter tilbake og blir værende selv når det er krevende. Du står i det. Og du kjenner smerten, men du flykter ikke, selv når din indre stemme roper «løp», eller: «prat dritt om de som kan utfordre din posisjon», roper du tilbake: Jeg er ikke en som stikker av, jeg kommer til å stå i akkurat dette. Jeg følger mine trygge verdier. Jeg vet hvem jeg vil være. Og jeg er stolt.