Foto: Ole Johnny Hansen

Når Hussein skal åpne butikk i Porsgrunn er det noe med reaksjonene som er ubehagelig

KOMMENTAR: En helt ordinær nyhet om en butikkåpning i Porsgrunn fikk det til å koke i sosiale medier. Hvorfor?

Det var, i prinsippet, ikke noe veldig spektakulært over saken vi publiserte midt i uken – om Hussein Hosrum. Eller rettere sagt: Om butikken han åpner i Storgata i Porsgrunn. Nokså kort, ordinær og unnselig. Han skal åpne en kjøttbutikk. Vi vet at veldig mange av leserne våre er opptatt av hva som rører seg næringslivet og handelsstanden, så å fortelle at det kommer noe nytt i et butikkvindu, er nokså ordinært.

Det ekstraordinære skjedde temmelig umiddelbart etter publisering. Etter relativt kort tid hadde Facebook-posten fått nærmere 200 kommentarer. At man har et slikt antall kommentarer på en sak skjer, men ikke hver dag. Og når vi vet at det skal langt færre telefoner til for at man skal kunne kalle det telefonstorm, er det ikke feil å si at saken eksploderte eller tok av.

Hvorfor? Det er alltid et interessant spørsmål, og særlig hvis man er journalist. Og i dette tilfellet er nok svaret på både enkelt og komplisert.

Det enkle svaret er at Hosrum skal selge halalkjøtt. At kjøtt er halal er tydeligvis noe som får enkelte til å gå helt i svart. Og kommentere «Nei til halal, og nei til omskjæring av guttebarn i Norge» eller at «Norge islamiseres mer og mer dessverre». Da er vi over i det mer kompliserte nokså umiddelbart. Hva er det som gjør at en butikkåpning i Storgata i Porsgrunn kobles til omskjæring og islamisering (og en del annet forunderlig)?

Jeg skulle ønske at jeg hadde svaret, men i mellomtiden lar jeg meg fascinere. Så kan jeg, til nød, strekke meg til å antyde at jeg tror at dette skyldes en fiffig miks av uvitenhet og frykt. For å si det akkurat som det er. For samtidig fenomenet er interessant, er det også temmelig urovekkende.

Det skal sies at mange ønsker den nye kjøttbutikkinnehaveren lykke til og forsøker å korrigere bildet av halalslakting som dyremishandling og en vederstyggelighet av en annen verden, men det er noe med tonen og omfanget som er ubehagelig.

Men, vi kan ta det grunnleggende: For at kjøtt skal være halal, må det være av et dyr som ikke er forbudt (haram). Svin, firbeinte dyr som spiser andre dyr (for eksempel tiger) og dyr som brukes til transport eller slikker i seg vann (hunder og katter), er eksempler på dette. I korte trekk er listen over «rene og urene dyr» omtrent den samme som i det gamle testamentet. Det kan du tenke på neste gang du vurderer å hive en fjellgrevling på grillen…

Dernest er det en rekke krav til «prosess»: Dyrets strupe skal skjæres over, det skal ikke være stresset eller se et annet dyr bli slaktet. Det skal leses en bønn og dyret bør legges med hodet mot Mekka, ideelt sett. I tillegg kommer en hel del andre nokså uproblematiske føringer og krav.

Det som tilsynelatende er egnet til å opprøre, er at strupen skjæres over. Her er det imidlertid stort «men»: I Norge har det, som hovedregel, vært forbudt siden 1929 år å slakte dyr uten bedøvelse. Dyr som halalslaktes i Norge er ergo bedøvet, og fra et dyrevelferdsmessig ståsted, er det ingen forskjell på om slaktingen er «tradisjonell» eller halal.

Det er jo mulig å være mot slakting av dyr som sådan. Uansett hvordan man vrir og vender på det, innebærer det faktum at dersom vi mennesker skal spise kjøtt, må et dyr dø. Og en slakteprosess er ikke et spesielt hyggelig syn for lekfolk. Det er antagelig en grunn til at det ikke blir spilt inn reklamevideoer for koteletter på et slakteri. At halalslakting av dyr i Norge skiller seg fra annen slakting, er å ta vel hardt i. Det er utvilsomt ingenting å hisse seg opp over. Man kan jo mene at det er noe forbasket tøv at man skal lese en bønn for et dyr som slaktes, men det blir en helt annen affære enn dyrevelferd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så vidt jeg har klart å bringe i erfaring, er det to unntak fra bestemmelsen om at bedøvelse er påkrevet: Det er en egen forskrift som «skal åpne for dyrevelferdsmessig forsvarlig bruk av krumkniv som bedøvingsmetode utenfor slakteri i den samiske reindriften og dermed ivareta muligheten for tradisjonell slakting av tamrein for utøvelse av samisk kultur». Samer kan ergo slakte rein til eget forbruk med kniv.

Det andre «unntaket» er ordinær jakt. En elg eller rype bedøves åpenbart ikke før jegeren tar livet av dyret.

Hva så med import av halalkjøtt? Det er jo ikke alle land som har de samme krav til dyrevelferd som Norge. I februar 2015 fastsatte Landbruks- og matdepartementet endringer i forskrift om administrative tollnedsettelser (FAT) og i forskrift om fordeling av tollkvoter for landbruksvarer (tollkvoteforskriften). Dette innebar «opprettelsen av to særkvoter for import av kjøtt slaktet uten bedøvelse med basis i religiøse tradisjoner» der «særkvoten for kosherslaktet kjøtt er på 15 tonn, og særkvoten for halalslaktet kjøtt er på 30 tonn».

Det er mulig det kan være egnet til å overraske, men som en faktaopplysning: Det var landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp) som sørget for at man kunne importere mer halal- og kosherslaktet kjøtt til Norge.

Uten sammenligning for øvrig: Før slakteloven kom i 1929, var det en nokså heftig debatt i Norge om den jødiske slaktemetoden schächtning. Også her avlives dyret med at strupen skjæres over. «Jødisk tradisjon krever at dyret som slaktes er fri for skader eller sykdom. Derfor godtar ikke jøder at dyret bedøves eller gjøres bevisstløs før slaktningen,» skriver Forskning.no, som omtaler Andreas Snildals doktorgradsarbeide på feltet.

Det som er et skikkelig uggent element i hans avhandling, er hvordan retorikken om slaktemetoden, som er forbudt i Norge (i tillegg til Sverige og Sveits) hadde et klart antisemittisk tilsnitt.

«Vi vil ikke og kan ikke tro, at pengejødefrykten behersker også vårt partis gruppe i den grad, at de ikke hevder landets rett til herredømmet over lovgivningen, når det gjelder en sak som denne,» het det i arbeideravisa Fremtiden i mai 1928, ifølge Snildal.

Og det ble verre:

«Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til sine religiøse orgier,» ble det sagt fra Stortingets talerstol da saken ble behandlet i 1929.

Den som sa det var Jens Hundseid. Bondepartimannen hadde nokså tette koblinger til Telemark, og ble senere statsminister (og dømt i landssvikoppgjøret, men det får være en annen sak). At veterinærene, altså fagfolkene, mente at schächtning var ok, ble ikke tillagt mye vekt. Og siden har det vært forbudt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Man skal verdsette at folk er opptatt av dyrevelferd. Og mer enn bare det: Det er faktisk påbudt å være opptatt av dyrevelferd i Norge. Så enkelt.

Og det er bare å ønske Hussein i Storgata lykke til med forretningen.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen