NAV:: Når staten tar feil. Foto: Ole Johnny Hansen

Når staten tar feil

Det er neppe helt sant, men den Ludvig den 14 av Frankrike skal visstnok ha sagt, da han besøkte parlamentet, at "Staten, det er jeg". Det er, om ikke annet, et sitat som passer til hans styreform og stil. Som var av det eneveldige slaget.

"Solkongen" førte, i tillegg til holde seg med et styresett som innebar at han satt med svaret på det meste, en nokså ekspansiv utenrikspolitikk. I 1681 besatte hans soldater Strasbourg, som var tysk. En del år senere, i 1870, var byen igjen tysk etter ny krig. I dag er byen fransk, og har vært det siden 1919.

Jeg hadde gleden av å besøke byen i forrige uke. Det skal sies at byen bærer et visst preg av historien og framstår som fullstendig kulturelt forvirret og revet mellom franske og tyske tradisjoner. Her er det mye sauerkraut, salt kjøtt og pølser, for å si det slik. I denne byen finner vi også Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), som jeg hadde gleden av å besøke. EMD er tilknyttet Europarådet, som Norge er en del av, og har til hensikt å påse at landene, som omfattes av den, handler i tråd med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Da snakker vi om menneskerettigheter, og det er både viktige og kompliserte greier.

Ludvig den 14 var sannsynligvis ikke veldig opptatt av slike ting, men det bør vi være. Og faktum er at domstolen i Strasbourg har fått temmelig mange saker fra Norge. Hvilket er temmelig utypisk, for EMD får soleklart flest saker og henvendelser fra land med vi ikke er spesielt lystne på å sammenligne oss med. For eksempel Russland og Tyrkia. I Norge er det, i alle fall sammenlignet med slike land, ting på stell. Som norsk statsborger har man, jevnt over, langt bedre rettigheter og rettssikkerhet enn i Russland.

Av de titusenvis av saker som kommer til EMD i løpet av et år, er det svært, svært få av dem som kommer til behandling i det såkalte storkammeret. Den 10. september falt en dom i storkammeret, der Norge sto på den ene siden og Trude Strand Lobben satt på motsatt side. Saken handler, i svært korte trekk, om at barnevernet plasserte hennes barn i fosterhjem nokså kort tid etter fødselen. Da barnet var tre år gammelt, besluttet barnevernet at fosterforeldrene kunne adoptere gutten – mot morens vilje. I det norske rettsapparatet tapte moren fordi hun angivelig ikke var i stand til å ta vare på barnet. Her viser EMD til at "en slik begrunnelse var basert på en begrenset dokumentasjon om samværene mellom mor og sønn etter plassering i fosterhjem, og at disse var få og med stort tidsrom mellom hver gang". Det vises også til at psykolog-rapportene var "utdaterte".

Dommen i saken er ikke helt entydig og enstemmig, men det er et sentralt element at barnevernet ikke gjorde nok for å sørge for at mor og barn kunne være sammen, der hensikten var å gjenforene mor og barn. Det fastslås at Norge har brutt menneskerettighetene, helt spesifikt artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. EMD tar stilling i enkeltsaker, og saken betyr ikke at alle barnevernssaker må gjøres om på, men det er åpenbart at det er fare på ferde hvis barnevernet har en praksis som er i strid med internasjonale forpliktelser.

Kortversjonen av artikkel 8 i menneskerettighetskonvensjonen er at enhver har rett til privatliv og familieliv, men også at myndighetene ikke må gjøre unødige inngrep overfor den enkelte. Her er det, selv i mitt lekmannshode, ikke veldig lange vei til den såkalte Nav-skandalen som begynte å rulle denne uken. Her er det imidlertid tale om hvilken bevegelsesfrihet man har hvis man har en ytelse fra Nav, for eksempel sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger. Her har altså norske myndigheter fratatt folk ytelser – og endog dømt dem til fengsel og tilbakebetaling – fordi de har beveget seg ut av landet. Folk har måttet sitte i fengsel fordi de har besøkt familie i utlandet.

Et nokså sentralt poeng med EØS-avtalen er at den gir, for å sitere regjeringen.no, "Norge og nordmenn de samme rettigheter og plikter som andre EØS-land og deres borgere når det gjelder handel med varer, investeringer, bank- og forsikring, kjøp og salg av tjenester og rett til å ta arbeid, studere og bo i andre land i området". Så viser det seg at nordmenn som har benyttet seg av retten til å oppholde seg i et annet EØS-land har blitt dømt for dette i norske rettssaler.

Dersom norske myndigheter og rettsvesen mener at denne retten ikke gjelder folk som mottar en ytelse fra Nav, tør jeg påstå at vi har å gjøre med et "unødig inngrep".

Det er en ekstra problematisk dimensjon ved sakene som omhandler både Nav og barnevern at en del av dem som er (eller kan være) rammet av feilaktig praksis eller lovtolkning ikke er bedriftsledere med høy inntekt og skarpskodde advokater med høyt salær. Uten å fornærme noen: Mange er relativt ressurssvake og det er en skrekkelig skjev maktbalanse mellom enkeltmennesket på den ene siden og Nav, barnevern, politi og påtalemyndighet og rettsvesen på den andre.

Jeg antar at det, i en overveldende majoritet av sakene, er gode, saklige og fornuftige grunner til at man mister både ytelser og retten til omsorg for barna sine. Det er ingen god idé å eksportere trygdeytelser i stor stil, man skal ikke ha ytelser man ikke har krav på eller ha omsorg for barnet ditt hvis du beviselig er ute av stand til å ta vare på det. Hensynet til barnas beste, for eksempel, må veie tungt.

Sakene er et kraftig varsku til norske myndigheter, rettsvesen og barnevern. Det er helt grunnleggende at vi må kunne ha tillit til, særlig når styrkeforholdet er helt ute av balanse, at beslutninger, dommer og vedtak som fattes er riktige. Staten ha rett. Dersom vi, som samfunn, begynner å tvile på om de som har anledning til å gripe direkte inn i livene våre, endre dem og påvirke dem, mot vår vilje.

En tanke eller forestilling om at Staten er ufeilbarlig er, i beste fall, naiv. Det skjønner alle. I USA har de dratt dette såpass langt at retten til å bære våpen henger, i alle fall for en del, sammen med retten til å beskytte seg mot overgrep fra myndighetene. Det er altså en grunnleggende mistro til staten som institusjon. Hvilket er å trekke det vel langt i vårt og dette tilfellet. Vårt system er, imidlertid og i svært stor grad, basert på tillit. Noe som også er politikernes valuta. Vi hadde fått et svare strev med dersom Nav, for å ta et nærliggende eksempel, ikke hadde hatt noe tillit i befolkningen; en virksomhet som forvalter mer enn en tredjedel av statsbudsjettet er helt avhengig av legitimitet. Den forvitrer raskt dersom man ikke er i stand til å tolke lovverk riktig.

God helg, Telemark!