ILLUSTRASJON: Ole Johnny Hansen.

NHO og Virke har et ansvar for å bevare noe av det fineste vi har. De tar det ikke

KOMMENTAR: Det er nokså heftige tall næringslivsnettstedet E24 har gravd fram om hvordan det har gått med bedriftene som har fått koronakompensasjon fra staten.

36.500 selskaper har fått mer enn 11 milliarder kroner i støtte. Konkret har E24 sett på resultatene til de 7700 selskapene som har levert regnskap fram til nå, det vil si omtrent 20 prosent av selskapene.

E24s funn viser at 5000 av selskapene hadde et overskudd som var større enn tilskuddet de fikk av staten. Vi må ta en del forbehold, for 80 prosent av regnskapene gjenstår, men tegnene er helt tydelige: Det hadde gått helt fint for disse selskapene uten støtte fra staten.

Funnene bør føre til betydelig debatt. Og enkelte, som NHO og Virke, bør virkelig revurdere standpunktene sine. Ingen av arbeidsgiverorganisasjonene vil oppfordre sine medlemmer til å betale tilbake støtten de har fått. De ønsker at det skal være opp til bedriftene selv om de vil betale tilbake eller ei.

Det er jo riktig. Vi snakker ikke om lovbrudd, akkurat. Det er hundre prosent legitimt å benytte seg av en slik ordning. Det er helt fair. Men det er også noe som heter sunn fornuft. Og at vi må ha tillit til hverandre.

Sammenlignet med resten av verden er vi nemlig ganske gode på nettopp dette. Det beste eksempelet er trepartssamarbeidet, der organisasjonene som representerer arbeidstakerne og arbeidsgiverne og staten samarbeider om å finne den beste løsningen i arbeidslivsspørsmål. Og mer til, som store og viktige ting som skatt, pensjon og trygd.

Det kanskje mest synlige resultatet av dette samarbeidet ser vi i den såkalte frontfagsmodellen, som i praksis er bærebjelken i lønnsdannelsen i Norge. Prinsippet er at lønnsveksten må justeres etter hva konkurranseutsatte virksomheter kan tåle. Hvis lønnsomheten i norske virksomheter blir for dårlig, vil dette føre til lavere avkastning og færre investeringer, som igjen skader norske virksomheters evne til å konkurrere med utenlandske. Det er også erfaringer som viser at dersom lønnsveksten er høyere enn produktivitetsveksten, kan det bli svært ubehagelig, med høyere inflasjon og økning i arbeidsledigheten.

At vi har et slikt system, som i all hovedsak er tillitsbasert, er temmelig unikt, lønnsomt for alle og noe vi absolutt må ta vare på. Dette samarbeidet er en stor del av forklaringen på at veldig mange har det veldig bra i Norge.

- Det er oppsiktsvekkende at en partileder vil kaste frontfagsmodellen over bord når vi trenger den som mest - og dermed setter arbeidsplasser i fare. Hvis ikke Norge er konkurransedyktig får vi ikke solgt det vi produserer ute i verden. Da taper vi arbeidsplasser, Norge blir fattigere og det går utover alle, også offentlig ansatte, sa NHO-sjef Ole Erik Almlid til eget nettsted etter at Siv Jensen, som noe av det siste hun gjorde som Frp-leder, gikk til angrep på frontfagsmodellen i mars.

Ordet «vi» er kanskje et av de mest brukte ordene i NHO-vokabularet. «Sammen skaper vi et arbeidsliv for alle», er det første som møter deg på nho.no. «Vi må gripe eksportmulighetene nå», heter det i en sak om en eksport-rapport.

«Vi må vise moderasjon» er nærmest standardfrasen foran ethvert lønnsoppgjør.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det å forhandle kollektivt er krevende fordi det er et oppgjør for alle, men krisen vi står i har rammet så ulikt. Nå står NHO-familien samlet i å inngå et kompromiss på vegne av hele laget, sa Almlid i NHOs egen sak da det ble enighet lønnsoppgjøret i april.

– NHO og LO må stå sammen om gjenreisingen av Norge etter koronakrisen og sørge for at vi får gjennomført den grønne omstillingen, sa Stein Lier-Hansen i den samme saken.

«Vi» er viktigere enn vi tror. Mener jeg.

Men dette «vi-et» må være like viktig hele tiden. Ikke bare når det passer.

Også når vi, gjennom staten og skattebetalernes penger, sørger for at virksomheter ikke går over ende i en pandemi ved å støtte dem direkte, mener jeg at man håndterer denne tilliten med varsomhet. Og faktisk en solid dose ydmykhet og takknemlighet. Hvis ikke mister man troverdighet og tillit.

Økonomiprofessor Kalle Moen har, ved flere tilfeller, poengtert at «det er rart om eierne skal få hele oppsiden hver gang det går oppover, men skal ha beskyttelse på nedsiden» og at «det er en tendens til at man sosialiserer tap, men privatiserer gevinster», som han sier til E24.

For meg er det helt åpenbart at det ikke kan være slik, og det er garantert ikke bra for bedriftene heller. For en del er begreper som overskudd, utbytte og «profitt» nærmest som skjellsord å regne, men faktum er at virksomheter må ha en sunn økonomi for å ha styringsfart, mulighet til å investere og – ikke minst - takle dårligere tider. Hvis dette blir en «enveisaffære» skaper man alt annet enn forståelse for dette.

Nettopp derfor er det så hårreisende at det regner 30 millioner i bonus over Norwegian-ledelsen etter at det samme selskapet har bedt staten om flere milliarder i støtte. Selskapet har tre milliarder i statlig lånegaranti (og har bedt om mer), men det er tilsynelatende ikke til hinder for sjefenes bonusfest. Toppsjefen, Jacob Schram, fikk for øvrig sparken, men får med seg en fallskjerm på 14 millioner kroner over to år.

Når virksomheter forhandler om lønn med sine ansatte er hovedregelen at de fire kriteriene om bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne skal legges til grunn. Lykke til med det når sjefen får et tosifret antall millioner for å ikke slutte. Og et tosifret antall millioner for å slutte.

Vi? Dugnad?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi er inne på noen helt grunnleggende prinsipper, som nødvendigvis må gjelde også når staten hjelper bedrifter som har det vrient. Og det er at vi alle må bidra. Når en virksomhet opplever inntektssvikt, må kostnadene reduseres. Det er like innlysende som det er ordinært. Det er å forvente. Pandemi eller ei. Og det kan berøre ansatte på en svært direkte måte.

Poenget med koronakompensasjonen er ikke å sørge for at virksomhetene skal kunne opprettholde sine overskudd eller kompensere for knekk på topplinjen. Poenget var å hindre dem fra å gå over ende. Koronakompensasjonen kom i stand for at vi-et skulle avverge at bedriftene mistet totalt fart og kan opprettholde aktiviteten etter pandemien. Eller at arbeidstakerne mister jobben, og må over på statlige ytelser.

Det er helt uforståelig at ikke NHO og Virke kan gjøre noe så enkelt som å oppfordre sine medlemmer til å bidra i dugnaden vi alle har snakket så mye og høyt om. Dermed skyver de ansvaret fra seg.

For NHO og Virke har et ansvar for å bevare noe av det fineste vi har. De tar det ikke.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen