Lørdags leder: N/A Foto: Ole Johnny Hansen

...og plutselig var ingen opptatt av klima?

KOMMENTAR: Er MDGs valgresultat et uttrykk for at andre ting enn det grønne skiftet er viktig for velgerne?

5,5 prosent. Det var den gjennomsnittlige oppslutningen til Miljøpartiet De Grønne i august. De lå an til ti mandater. De var godt forbi Rødt, Venstre og KrF. Opptellingen av forhåndsstemmene var også godt nytt; 4,8 prosent var solid. Det så svært lyst ut for MDG. Men valgresultatet endte på 3,9 prosent. Under sperregrensen og ti mandater ble til tre. Det er to flere enn for fire år siden, men likevel: Fullstendig kollaps.

Ved kommunestyrevalget i 2019 fikk MDG 6,8 prosents oppslutning på landsbasis. I Oslo hele 15,3 prosent. To år senere stemte 8,5 prosent i Oslo på MDG i stortingsvalget. Valgene er åpenbart ikke sammenlignbare, men skrellen er voldsom.

Dette skjer etter at MDG fikk en av de største, politiske gavepakkene vi har sett på lenge. IPCC-rapporten i august proklamerte «kode rød for menneskeheten» og all tvil ble feid til side. Det er klimakrise, og mediene ble tapetsert med saker om dette.

Likevel gikk valget helt i fisk for partiet som roper klart høyest om klimaet og – ikke minst – behovet for å sette inn tiltak.

Hvorfor? Er det fordi folk ikke er opptatt av klima og klimatiltak?

«Oppslutningen om Miljøpartiet De Grønne smeltet som en isbre og SVs grønne gren sviktet. Den grønne bølgen ble redusert til et skvulp,» skriver politisk redaktør Lars West Johnsen i Dagsavisen. Han beskriver de to partiene som «klimafyrtårn» og at «Norge sviktet klimaet».

Jeg tror han tar feil. På opptil flere sentrale momenter. Norge svikter ikke klimaet. Den grønne bølgen er ikke blitt et skvulp. Og jeg er helt sikker på at svært mange velgere er opptatt av klimaet.

Men det er slett ikke noe automatikk i å stemme MDG fordi du er opptatt av klima og framtidsrettede, grønne løsninger. Det er snarere mer sannsynlig at svært mange velgere mener at MDGs politikk ikke er løsningen. I tillegg er partiprogrammet nokså stappfullt av tiltak som – for de aller fleste – framstår som irriterende symbolpolitikk som ikke bare har begrenset effekt, men som også griper langt inn i folks dagligliv.

Det mest talende er selvsagt at partiet vil «gjennomføre en gradvis, forutsigbar og planmessig utfasing av petroleumsvirksomheten innen 2035». Dette handler selvsagt om arbeidsplasser, men først og fremst om rammevilkårene til en næring som er usedvanlig viktig.

Det blir gjerne sagt at det er «de gamle skipene som finansierer de nye». Og det er ganske sikkert at løsningen på klimaproblemene må innebære at næringslivet, ikke bare i Norge, men over hele kloden, må være en del av løsningen. Noe annet er umulig. Dette forstår jo virksomhetene selv. Også fordi det er lønnsomt, i alle fall på sikt, å bli grønn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Grenland har vi et lokalt eksempel med Hydro, som på 1980-tallet innså at de var på feil spor. Utslippene var store. Sikkerheten så som så. Amoniakkfabrikken gikk i lufta og ansatte døde. De kunne ikke fortsette slik. De måtte omstille seg for å sikre framtidig lønnsomhet – også fordi reguleringene ble strammet inn. Dersom Hydro ikke hadde klart denne omstillingen, hadde ikke verdens største gjødselfabrikk ligget i Porsgrunn i dag.

Nå tar de dette arbeidet videre, sammen med Aker og Statkraft. Amoniakkproduksjonen skal bli grønn, og potensialet er langt større enn at Yara kan kutte utslipp av 800.000 tonn CO2 på Herøya innen 2026; grønn amoniakk kan også brukes som drivstoff for skip. Og skip er som kjent over hele verden.

Alt dette kommer i tillegg til alle andre tiltak som er gjennomført på Herøya. Hadde vi sett tilsvarende utvikling, som også innebærer at vi har bevart og videreutviklet verdensledende teknologi og arbeidsplasser, dersom myndighetene – i 1985 – hadde sagt at gjødselproduksjonen skulle gradvis fases ut innen år 2000? Neppe.

Det er for øvrig verdt påpeke at det neppe hadde blitt noe av Hydro i det hele tatt, dersom MDG hadde hatt makten i landet i 1905. Partiet vil «prioritere naturhensyn mye høyere i vurdering av konsesjon til nye vannkraftverk og småkraftverk, og samtidig utrede hvordan vi kan oppruste og modernisere eldre vannkraftverk». Dersom dette hadde vært gjeldende politikk, er det ingen grunn til å tro at Møsvatn hadde blitt regulert og Rjukanfossen hadde aldri blitt lagt i rør.

I dag vet vi alt om hvor viktig norsk vannkraft er for det norske samfunnet. Naturinngrepene har vært en nødvendig kostnad.

Det kan nok tenkes at ikke alle olje- og gassproduserende land og virksomheter er helt enige, men det er nokså innlysende at de som lever av petroleumsvirksomhet i dag, forstår at de må vri sin virksomhet over til fornybare sektorer.

Equinor, for eksempel, satser enormt på havvind. De teknologiske og konstruksjonsmessige utfordringene ligner ikke rent lite på byggingen av oljeplattformer. Denne uka nådde Aker og Equinor en milepæl da det første fundamentet til Hywind Tampen var ferdigstøpt. Det er 107 meter langt. Gigantprosjektet skal forsyne fem oljeplattformer med strøm, og har til hensikt å kutte CO2-utslippet med 200.000 tonn.

Kanskje enda viktigere: Dette er praktisk utvikling av havvindteknologien, og det hadde ikke vært slik uten olje- og gassindustrien. Gitt at potensialet for havvind er klodens energibehov 18 ganger (ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA)), er det nokså innlysende at det er smart å ikke bare posisjonere seg i dette markedet, men også å utvikle det.

MDG er ikke alene om å skjønne dette. Kanskje med et unntak for Frp, er det full enighet blant alle partier på Stortinget om at løsningen ligger i samspillet mellom næringsliv og politikk. MDG og SV er slett ikke de eneste partiene som er opptatt av dette.

Langskip-prosjektet, som skal fange CO2 fra produksjonen på Norcem i Brevik, har potensial for å fange, transportere og lagre 400.000 tonn CO2. Også her snakker vi om en skalerbar teknologi. Sement og betong er verdens klart mest vanlige byggemateriale, og hvis vi – her i Grenland – kan utvikle og implementere teknologi for å gjøre den tilnærmet utslippsfri, kan dette også bli god butikk; dette er teknologi som kan selges og den potensielle klimaeffekten på verdensbasis er enorm.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det skjønner Erna Solberg. Det var hennes regjering som ga klarsignal til dette prosjektet.

Til sammenligning: MDG vil ha utslippsfrie soner i Oslo. Norconsult har beregnet at et forbud mot fossilbiler innenfor ring 1 gir en utslippsreduksjon på 27.000 tonn CO2. Vel og bra, og antagelig fint for luftkvaliteten, men i den store sammenhengen er det små tall. Og det er slett ikke skalerbart. Man kan bare gjøre det én gang.

Langskip-prosjektet, grønn amoniakk på Herøya eller havvind påvirker ikke folks dagligliv, men har stor effekt på utslipp. Svært mange av MDGs politiske løsninger gir begrensede utslippsreduksjoner, men påvirker folks hverdag svært direkte. På ganske mange måter.

Vi snakker om et parti som vil «begrense overforbruk ved å forby ‘3 for 2’-kampanjer», «at offentlige kantiner minst én dag i uka skal servere kun plantebasert mat», «kun tillate hyttebygging innenfor allerede utbygde områder», «kreve lukket septiksystem i fritidsbåter over 30 fot» og skjerpe inn regelverket for bunnstoff, «fase ut salg av nye fossile personbiler og motorsykler innen 2023» og «gå mot alle nye kapasitetsøkende motorveiutbygginger».

Blant annet. Veldig mye annet, som de har forsøkt å argumentere for med en aktivistisk, dystopisk og alarmerende retorikk. Antagelig velbegrunnede tiltak, men det blir i overkant av hva folk kan akseptere. Tror jeg.

God helg, Telemark!