Foto: Ole Johnny Hansen

Oppskriften på å få oppmerksomhet er nokså enkel: Si noe ingen andre sier. Det virker.

KOMMENTAR: I politikken synes kommunikasjonen å bli stadig viktigere enn hva man faktisk gjør.

Det har alltid vært en kobling mellom medier og politikk. Det store flertall av landets aviser ble, i sin tid, startet fordi man ville fremme et politisk standpunkt. Varden kom på gaten den 17. desember 1874. Dagen var ikke tilfeldig valgt; dette var valgdagen. Skiens liberale og radikale miljø hadde behov for et talerør. Blant annet for å sette jernbanesaken på dagsorden. Da, som nå, var infrastruktur et avgjørende viktig spørsmål.

I 1874 handlet dette om viktigheten av å få jernbane til Skien. Enten over Kongsberg eller via Larvik. «Den røde bules menn», anført av Lars Gisholt og Johan Castberg (faren til Castberg med samme navn som kan knyttes til konsesjonslovene, barnelovene og senere et gigantisk oljefelt), startet en avis fordi de hadde behov for å kommunisere politikk.

Senere ble Varden en Venstre-avis. På dagen, og svært overraskende for mange, brøt imidlertid avisen med Venstre den 30. juni 1954 og blåfargen og Høyre-koblingen ble sterk.

Fra 70-tallet og utover ble partipressen sterkt svekket, men de fleste aviser har, i det store og hele, beholdt sine formålsparagrafer. Som i Vardens tilfelle er «å arbeide for en liberal og demokratisk samfunnsordning med respekt for individets rettigheter og sosial rettferdighet» og «å arbeide for et fritt næringsliv».

Medienes politiske standpunkter skal først og fremst komme til syne gjennom lederartikler og kommentarer. Slik er det også i dag. Slik skal det ikke være med de ordinære, redaksjonelle sakene. Hvordan disse skrus sammen er kontinuerlig gjenstand for forsking, meninger og nokså mye synsing.

Det siste er særlig synlig i det man kan kalle litt mer alternative miljøer som ynder å strø om seg påstander om at mainstream media («MSM») aldri forteller sannheten, at man løper globalistenes ærend og at alle landets journalister er en haug med venstrevridde og ytterliggående journalister.

Sett fra en journalists ståsted er det ikke måte på hvor idiotiske vi er, ifølge enkelte.

Harvard-tilknyttede Nieman Lab publiserte denne uken en undersøkelse der de hadde analysert intet mindre enn 46.218 tv-sendinger på amerikansk tv (Fox News, CNN, MSNBC, ABC, CBS og NBC). Og det var ikke underholdning de analyserte, men politisk dekning fra Representantenes hus.

Konklusjonen er nokså klar: «Vi fant at Huset som beskrives i nyhetene er mye mer ideologisk ekstremt enn det virkelige Huset. Da vi delte inn representantene i fem ulike grupper, basert på ideologi, fant vi at de mest ekstreme gruppene i hver sin ende av den politiske skalaen oftest ble gitt tv-tid. Denne effekten er sterkest for konservative på ytre høyre.»

Kort oppsummert: Mediene gir uforholdsmessig mye oppmerksomhet til de som mener og sier ville ting. Jeg er nokså sikker på at dette ikke bare er et amerikansk fenomen, for det er egentlig ikke så rart at det blir slik. Når det kommer til stykket er veldig mye av politikken veldig kjedelig. I praksis er det også svært små forskjeller.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når en regjering eller en kommuneadministrasjon legger fram et forslag til stats- eller kommunebudsjett for det kommende året, er det – i den store sammenhengen – bare småpenger som flyttes på. Det politiske handlingsrommet er veldig begrenset og vi ender opp med kjempedebatter om symbolsaker. Årsaken er åpenbar: Svært, svært mye av budsjettmidlene er bundet opp i faste utgifter. Det er lite å flytte på. Det er lite handlingsrom for praktisk politikk.

Innerst inne tror jeg at de fleste helst vil ha «kjedelige» politikere som evner å se ting i en større sammenheng, følge etablerte linjer og ikke styre et land eller en kommune etter innfallsmetoden. Jeg er også nokså sikker på at de fleste politikere vil være enig med meg i det, på samme måte som de vil være helt uenig med i at det ikke er store forskjeller. I praksis blir det imidlertid «varianter av samme tema» og gradsforskjeller.

Hvis det er slik at mediene prioriterer de med avvikende standpunkter og det er små forskjeller i den praktiske politikken, kan man spørre seg om hvilke konsekvenser dette har. Dette gir selvsagt handlingsrom for dem som, på en eller annen måte, beveger seg utenfor den rådende, politiske konsensus. Senterpartiet har skjønt dette, og hamrer løs i alle kanaler mot sentralisering. En god sak for dem. Og de får massiv oppmerksomhet.

Rødt og MDG har, i langt større grad, også standpunkter som avviker fra de øvrige. Og oppnår samme effekt, tror jeg. Mens Høyre og Ap typisk har en mer «for og imot-holdning» med lange perspektiver som skal ivareta all verdens interesser, kjører disse på med alt fra megabeskatning av høytlønte til stans i oljeproduksjon og bilfrie byer. Her er ikke rom for tvil eller slingringsmonn.

Det skal også bli interessant å se hvordan det spiller ut for Frp dersom Sylvi Listhaug tar over som leder i Frp etter langt mer moderate Siv Jensen. Få har vært bedre enn Listhaug til å komme med oppsiktsvekkende utspill. Det måtte i så fall være noen av hennes partikollegaer, som Jon Helgheim, Christian Tybring-Gjedde eller Per-Willy Amundsen. Sistnevnte har hatt det travelt den siste tiden, med å rase mot alt fra kvinnelig verneplikt til NRK.

Tidligere Frp-nestleder Per Sandberg, som neppe kan kategoriseres som den mest stillfarne i norsk politikk, sier dette til Adresseavisen:

– De destruktive kreftene som har herjet partiet det siste tiåret vinner fram med Sylvi Listhaug ved roret. Nå blir det ikke bare å skru klokka tilbake til Carl. I Hagens Frp, der man satt i skogen og gaulet. Jeg tror dessverre vi få mer veldig annerledes Frp uten Siv. Mer nasjonalisme, mer misnøye, mer bråk.

Han kan fort ha rett. Vi må for all del ikke glemme at de som har politiske standpunkter som er plassert utenfor hovedstrømmen også har faktisk støtte. Mange er enige. Men disse får også større oppmerksomhet. Nieman Lab bruker Madison Cawthorn som eksempel. Han ble valgt inn i Representantenes hus fra nyttår.

25-åringen, som er den yngste som er blitt valgt inn i USAs lovgivende forsamling siden Jed Johnson Jr. ble valgt inn i 1965, har vært helt åpen på at budskapene han sender ut er viktigere enn politikken: «Jeg har bemannet mitt kontor rundt kommunikasjon snarere enn politikk,» skrev han i en e-post til sine republikanske kollegaer i januar.

Og budskapet er til forveksling likt mye av det Donald Trump sa.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er ingen nyhet at evne til å kommunisere effektivt er et mektig våpen for dem som søker makt. Men det er mulig å spørre seg om denne dreiningen begynner å bikke over i det som er bekymringsfullt. Og tankevekkende. Ikke bare for oss i mediene, men på demokratiets vegne.

Vi i mediene står i en daglig skvis her. Vi har et oppriktig ønske om å tilgjengeliggjøre politikk for velgerne, men opplever samtidig at interessen for mye av det tradisjonelle, politiske stoffet er så lav at det er krevende å forsvare. Og saker ingen leser kan aldri bli viktige og motsatt: Det hjelper ikke hvor viktig innholdet er hvis det ikke når fram til noen.

Vi trenger imidlertid ikke bli helt søvnløse: Vi har hatt gående en god stund en debatt i våre spalter om relativt grunnleggende forhold ved demokratiet i Skien. Ved forrige kommunevalg var det fulle hus da vi arrangerte valgdebatter. Og både velgere og lesere er svært opptatt av saker som berører dem. Saker som får en direkte innvirkning i deres liv. Som igjen gjør at eiendomsskatt i Porsgrunn kanskje får mer oppmerksomhet enn saker som mange politikere mener er «viktigere».

Så får vi alle tenke litt på om det er de som hyler høyest, om de mest spinnville tingene, er de som fortjener mest oppmerksomhet.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen