Foto: Ole Johnny Hansen

Oslomodellen

LØRDAGSKOMMENTAREN: Oslo kommune roses Oslomodellen. I eget hus er det imidlertid behov for å gjøre litt rent.

«Hovedformålet med Oslomodellen er å sette Oslo kommune i front i kampen for et seriøst og anstendig arbeidsliv» heter det om Oslo kommunes velansette retningslinjer for innkjøp. Den ligner litt på Skiensmodellen, og er - i utgangspunktet - en god modell. Men hvordan står det egentlig til med arbeidsgiverpolitikken til kommunen?

Man skulle tro at det å sørge for at egne ansatte har faste, hele stillinger bør være prioritert. Kommunerevisjonen i Oslo leverte en rapport om dette denne uken. Som knapt er til å tro.

For det viser seg at andelen ansettelsesforhold (ikke ansatte) i hovedstaden er på smått utrolige 43 prosent. Per 2019 er 30.155 av 69.509 ansettelsesforhold midlertidige. Denne andelen har vært helt stabil de fire siste årene. I den grad det har vært en utvikling de siste fire årene, har det vært i retning flere midlertidige.

Hvis man dykker litt ned i tallene, ser man at det er store forskjeller internt i kommunen, men også at det er særlig én del av kommunen som utmerker seg: Utdanningsetaten. Her var det, i 2018, nesten 28.000 ansettelsesforhold. Mer enn halvparten av dem - 53 prosent - var midlertidige. For ordens skyld: Ifølge sin egen årsberetning var det 15.727 ansatte og 12.676 årsverk i samme etat. Det er altså langt flere ansettelsesforhold enn faktiske ansatte. Noe som antagelig betyr at det ikke er slik at under halvparten av alle lærere er fast ansatt, men det kan ikke være tvil om at det er svært, svært mange som går på tidsavgrensede kontrakter.

Man ser indikasjoner på dette - og at det ikke henger helt på greip - når Kommunerevisjonen gjør «stikkprøver» ved å gå inn i enkelte av virksomhetene. Barnehagen i bydel Nordstrand (som ble opprettet i 2015 ved å slå sammen fem barnehager), for eksempel, oppgir å ha 56 ansatte, men «ifølge uttrekk fra kommunens HR-system var det totalt 107 personer som hadde ansettelsesforhold i Barnehagen i 2018, hvorav 55 med fast ansettelsesforhold».

Finansbyråd Einar Wilhelmsen (MDG) sa til NTB tidligere i uken at det antallet faktiske personer med midlertidig stilling er rundt 30 prosent - og han forklarte at «en person kan også ha flere ansettelsesforhold og dermed telles dobbelt».

Uavhengig av hvordan man regner, er det vanskelig å konkludere med annet enn at Oslo kommune har så høy bruk av midlertidige ansettelser at det neppe kan være mulig å få til uten at man faktisk vil det. Altså at det er et mål for kommunen å ikke ansette folk fast. Hvis det skulle være slik at det er så mye vikarer, vikariater, prosjektstillinger og andre finurlige ansettelsesavtaler at det tilfeldigvis blir slik, er det et alarmerende tegn om at det er noen som ikke gjør jobben sin.

NTB tillot seg å vise til at «da byrådsleder Raymond Johansen (Ap) la fram byrådets politiske plattform i 2015, het det at 'Byrådet vil redusere omfanget av midlertidige ansettelser, deltidsarbeid og etablere en kultur for heltidsstillinger'».

Det har vel gått sånn passe.

For egen del har jeg vært - og er fortsatt - for å utvide adgangen til å ansette midlertidig. Andelen midlertidige ansatte har vært jevnt synkende i to tiår, og har ligget på om lag åtte prosent. Ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU) var 12,7 prosent av alle ansatte i 1996 i midlertidige stillinger. Fra 2009 har andelen ligget på pluss/minus åtte prosent. Bare tre prosent av de ansatte over 40 år var midlertidig ansatt i 2016. Midlertidige ansettelser er klart mest utbredt blant unge under 30 år, der veldig mange har en deltidsjobb ved siden av utdanning.

En midlertidig jobb ser ut til å gi flere mulighet til å komme inn i arbeidslivet. Det er en viss logikk i dette: For en arbeidsgiver er det lavere risiko enn å ansette fast.

Likvel: Hovedregelen skal og må være at jobbene skal være faste. Alle tjener på det. Og det er her jeg ikke forstår hvorfor en kommune skal gå i bresjen for midlertidighet. Det sier seg vel selv at det umulig kan være bra når så mange som en tredjedel av alle ansatte går rundt og lurer på om de har jobb neste uke.

Dette har en viss parallell til debatten om hele stillinger. Også her er offentlig sektor helt på bærtur. Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan så mange kommuner (for eksempel) ender opp med en enorm mengde brøkstillinger. Jeg kan forstå at enkelte ikke vil ha en full stilling, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor man skrur sammen turnuser på en måte som gjør at man ender opp med 22,3 prosent-stillinger over en lav sko.

Det er også relativt forunderlig å se at Kommunerevisjonen også har avdekket at forbausende mange i Oslo kommune ikke er veldig opptatt av habilitet. I offentlig sektor kan man simpelthen ikke ansette sine egne barn, for eksempel. Likevel fant Kommunerevisjonen 67 ansettelsessaker der det dreier seg om det som omtales som «foreldre–barn-relasjoner». Sagt på en annen måte: Ledere i kommunen har ansatt barna sine. Om dette er mange eller få tilfeller - gitt at kommunen har 53.000 ansatte - får andre konkludere med.

NRK og Aftenposten har nylig avslørt at Oslo kommune har brutt arbeidsmiljøloven 250.000 ganger de siste årene. Dette dreier seg i hovedsak om brudd på arbeidstidsbestemmelsene. Også her kan man sikkert diskutere alvorlighetsgraden, men det skal vel noe til å bagatellisere det.

- Jeg mener det vil styrke vårt grunnlag for å rydde opp og ha en storrengjøring i arbeidslivet etter seks år med manglende initiativ fra høyreregjeringen og vedtak som direkte bidrar til useriøsitet på mange norske arbeidsplasser, sa Ap-leder Jonas Gahr Støre, ifølge Dagbladet, til Fellesforbundets landsmøte i midten av oktober.

Jeg sier ikke at Oslo kommune er useriøse. Men problemene ser ut til å være nokså seriøse. Og at det kreves en viss storrengjøring også i Oslo. Etter fire år der Ap har hatt muligheten til å ta initiativet.

Det er rart med det.

God helg, Telemark!