Foto: Julie Anda Hovland

Penner som koker bort i kålen

Med alderen blir mye svekket. Vi skal ikke gå inn på alt som muligens er på vikende front (knegg knegg), men hukommelsen var nok noen hjerneceller hvassere i yngre alder. Derfor kan det være nødvendig å skrive seg noe bak øret. Noen tror det heter å legge noe bak øret, men det blir omtrent like korrekt som å bøye seg i hatten. Det hadde vært fint å kunne både notere og skrive seg noe bak øret. Hadde vi bare hatt penn! Dessverre har vi som regel glemt hvor vi la denne. Det lureste ville da vært å bruke pennen til notere seg bak øret: Hvor la jeg pennen? Noe som strengt tatt er for seint når pennen er borte vekk.

På en god dag mister jeg kanskje to penner. Dette skyldes at kolleger og pårørende spiser penner. Eller; det er sikkert skjærene eller måkene. De får urettmessig skylda for alt, og bedriver ikke akkurat noen voldsom merkevarebygging. Penner har den samme egenskapen som sokker, spesielt den ene sokken som hører sammen med den andre. Eller omvendt. Den har en tendens til å fordufte. Eventuelt lider den samme skjebne som fårekjøttet: Koker bort i kålen. Det er jo det vi også sier når vi påstår at noe går i glemmeboka, en bok som er enda tjukkere enn boka med norgesmestere i bryting fra Porsgrunn. Dem er det en god del av. Jeg begynte å stusse da jeg flyttet hit til byen. To av de tre første jeg kom i prat med på fotballpuben Daimlers var stolte innehavere av NM-gull. Og flere ble det. Dette var folk man ikke la seg ut med. Men det var da heller ikke aktuelt, så hyggelige som tidligere toppidrettsutøvere jo er. Rent generelt.

Penner er for øvrig gratis. Jeg kjøper ny på Ark, og får et gratis Dagbladet til minst 45 kroner på kjøpet. Overskudd!