Foto: Ole Johnny Hansen

Rett person på rett plass

KOMMENTAR: Forsvarsministerens kandidatur kom sent og var ikke kjent.

Den 2. juni i fjor gikk søknadsfristen ut for stillingen som fiskeridirektør. Da søkerlisten ble offentliggjort, ble regiondirektøren i Fiskeridirektoratet, Siri Meling, utpekt som en favoritt til den viktige stillingen. Da Fiskeribladet kontaktet Nærings- og fiskeridepartementet den 8. juli, opplyste departementet at det ikke var kommet nye søkere til.

Den 21. september ble det kunngjort at forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) var ansatt som ny fiskeridirektør. Hva skjedde?

«Ansettelsesprosessen for ny fiskeridirektør har fulgt regler og rutiner for slike ansettelser i staten,» svarte næringsminister Iselin Nybø (V) i Stortinget da stortingsrepresentant Bengt Rune Strifeldt (FrP) ba statsråden om å redegjøre for ansettelsesprosessen. Nybø var settestatsråd for fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H), som «meldte seg inhabil på grunn av sitt bekjentskap med Bakke-Jensens ektefelle».

Nybø svarte at «oppdatert søkerliste, etter at Frank Bakke-Jensen hadde søkt stillingen, ble riktig nok journalført noe sent», men at «innsyn i den oppdaterte søkerlisten ville imidlertid ikke medført at hans søknad ble kjent, idet hans navn var unntatt offentlighet».

Nybøs vurdering av saken er grov skivebom. Og såpass ille at statsministeren og næringsministeren nå må forklare seg for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Saken lukter som fisk som har ligget for lenge i kjøleskapet. Ikke veldig godt. Det er mye som tyder på at det rent juridiske ikke er helt på stell. Åpenhet og innsyn er en grunnlovsfestet rett i Norge, og offentlige søkerlister er lovpålagt gjennom Offentleglova.

Det var forsvarsministeren selv som ba om at hans søknad skulle hemmeligholdes. I slutten av januar konkluderte Sivilombudsmannen at «departementets begrunnelse for å unnta statsråd Frank Bakke-Jensens navn fra den offentlige søkerlisten ikke er tilstrekkelig». Å være statsråd er åpenbart ikke nok til å være hemmelig søker.

Snarere tvert imot: «Kontrollhensynet gjør seg særlig gjeldende for denne type stillinger» og «kontrollhensynet står i tillegg i en særstilling når en av søkerne er medlem av det organet som forestår tilsetting,» presiserer Sivilombudsmannen etter at Dag & Tid klaget inn saken. Det er også verdt å skjele til hva justisdepartementet sier om offentlige søkerlister, i forarbeidene til offentlighetsloven:

«Det sterkaste argumentet for innsynsrett er at dette gir ålmenta ein sjanse til å kontrollere at det ikkje blir teke utanforliggande eller usaklege omsyn ved tilsetjingar i det offentlege. Innsyn gir dessutan borgarane høve til å verke inn på kven som blir tilsett i ei offentleg stilling. Forvaltninga skal på vegner av fellesskapen forvalte dei verdiane og ressursane som høyrer til samfunnet. Det er derfor viktig at det er mogleg for ålmenta å kontrollere at dei personane som er best eigna, blir tilsette i offentlege stillingar.»

Enkelt sagt: Erna Solbergs regjering ansetter en av sine egne i en viktig stilling, men bryter helt grunnleggende prinsipper for slike tilsettingsprosesser. I tillegg kommer det man må kunne kalle rent etisk eller moralsk. For det første er noe som skurrer når en sittende regjering tildeler tunge og viktige jobber til sine egne medlemmer. Frank Bakke-Jensens jobb er ikke den første. Daværende firskeriminister Elisabeth Aspaker (H) ble utnevnt til fylkesmann i Troms i 2014 og helseminister Bent Høie (H) fikk, i 2018, jobben som fylkesmann i Rogaland (riktignok etter at han, på et eller annet tidspunkt ikke skal være helseminister mer).

«På sikt kan slikt undergrave tilliten til posisjoner i et samfunn der nettopp tillit er et nøkkelord. Derfor har samtlige regjeringer siden 1908 holdt seg unna en slik praksis. Inntil Erna Solberg (H) nå tre ganger har brutt den,» skriver Harald Stanghelle i Aftenposten om at slike utnevnelser har skjedd tre ganger under Solberg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

At partifeller får fete jobber er imidlertid ingen ny praksis. I 2008 ville Øystein Djupedal (SV) bli fylkesmann i Nord-Trøndelag, men den jobben fikk Inge Ryan (også SV). Djupedal ble i stedet fylkesmann i Aust-Agder. Det skjedde etter at fornyingsminister Heidi Grande Røys (også SV) spurte Djupedal om han ville ha jobben.

Trond Giske (Ap) har vært i søkelyset flere ganger rundt ansettelser og verv som har tilfalt folk han kjenner godt, og det ble ballade etter at UD, i 2008, bevilget seks millioner kroner til et prosjekt skipsreder Felix Tschudi hadde interesser i. Problemet var bare dette: Tschudi og daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) kjente hverandre nokså godt. Støre grep også inn for å utpeke tidligere finansråd Tore Eriksen til ambassadør ved den norske OECD-delegasjonen i Paris. Med det som ble omtalt som «superlønn». Kona, tidligere Ap-ordfører i Oslo Ann Marit Sæbønes, var ansatt som spesialrådgiver i Barne- og likestillingsdepartementet, og fikk anledning til å jobbe derfra.

En «undergruppe» i Sosialistisk Ungdom med navnet «Jenteforsvaret» fikk, i 2011, 154.000 kroner av Barne- og likestillingsdepartementet. Det skjedde etter at embetsverket frarådet dette. Statsråd Audun Lysbakken gikk av. Det samme gjorde statssekretærene Kirsti Bergstø og Henriette Westhrin. Sistnevnte (som er fra Kragerø) ble imidlertid utpekt som statssekretær i et annet departement samme dag som hun gikk av.

Det kan godt hende at Frank Bakke-Jensen blir verdens beste fiskeridirektør. Faglig bakgrunn er det imidlertid snaut med. Han er riktignok utdannet innen skipselektronikk, sønn av en fisker og fra Båtsfjord («sjømatnæringa er en del av mitt DNA») og har lang erfaring med og fra offentlig forvaltning og politikk, men det er likevel et «men»: Hvorfor var prosessen som den var?

Var det fordi en ordinær og åpen tilsettingsprosess ville ført til at vi ikke hadde fått den best tenkelige fiskeridirektøren – altså Bakke-Jensen? Eller var det fordi det er politisk viktig for Solberg og Høyre å ha «sin mann» i denne posisjonen?

Det siste er det neppe noen som vil innrømme, men det er ikke akkurat et nytt fenomen at partier, personer og endog land ser verdien i å ha folk på de riktige stedene. Jo bedre plassert ens nettverk er, jo større er sjansen for å lykkes. Dette er selve kronargumentet for at landet Norge går tungt inn for å få nordmenn inn i tunge, internasjonale verv, enten det dreier seg om toppjobber i FN eller NATO.

Er en slik tankegang noe som bare finnes i utenrikspolitikken? Åpenbart ikke.

Det sies gjerne at det er viktig å ha rett person på rett plass. Har du ingen på plass minsker sjansene for å dra en fordel av det. For alle. Har du en person på plass, kan det være gunstig for noen. Har man rett person på rett plass, er det full pott for alle.

Men så kan man spørre: Hvordan kan man vite at det er rett person?

Gode, åpne og tillitsfulle prosesser sikrer dette, så langt det er praktisk mulig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er på ingen måte gitt at den påtroppende fiskeridirektøren er uegnet for jobben eller ikke kommer til å levere så det koster. Eller at noen av de andre som er nevnt i linjene over er udugelige folk som «bare kjenner noen». For det er de ikke. Snarere tvert imot. Det er, i alle tilfeller, tale om svært kompetente folk.

Jeg er ikke blant dem som tror at det er mulig å ende opp på maktens tinder og lande den ene toppjobben etter den andre bare fordi du kjenner de riktige folkene. At det hjelper, er det neppe tvil om.

Gud forby at det skulle bli amerikanske tilstander i Norge, der helt sentrale jobber i statsapparatet blir tildelt folk på bakgrunn av politisk tilhørighet. Eller at man kan kjøpe seg ambassadørstillinger ved å donere til valgkampen til en president. Det er umulig å glemme fadesen med George Tsunis, som Obama ville ha som USAs ambassadør til Norge. Mannen hadde åpen lommebok for Obama, men hadde så lite peiling på Norge at det hele bare var pinlig og flaut, og han ble aldri ambassadør.

For ikke å snakke om at det er avgjørende viktig å ha den riktige meningen om abortspørsmålet for å bli utnevnt til dommer i Høyesterett.

Dersom en prosess bærer preg av – eller kan beskyldes for – hemmelighold, kameraderi, nettverkskorrupsjon eller nepotisme, får vi problemer. Og ikke bare «vi-et», fellesskapet og offentligheten; det er også svært viktig for den som får jobben.

Hvem vil egentlig ha en slik jobb dersom folk går rundt og tror at du fikk den av andre årsaker enn at du var den best kvalifiserte og mest egnet?

God helg, Telemark!