Ukestrek 30.11.19 Foto: Ole Johnny Hansen

Skal vi endre oss fordi andre blir krenket?

LØRDAGSKOMMENTAREN: Koranbrenning er en tåpelig syssel, men det er helt vesentlig at man kan gjøre det.

Er det lurt å brenne koraner? Nei, ikke veldig. Det er mer i nærheten av tullete og idiotisk, selvsagt. Og litt til. For meg gir det ingen mening. Men bør det bli forbudt? Selvsagt ikke. I alle fall ikke dersom begrunnelsen er at andre kan bli så sinte at de oppfører seg ille.

Det går en tynn, tynn linje mellom prinsipper og pragmatikk. I noen tilfeller bør vi være usedvanlig tydelige på at denne linjen ikke bare er en strek i sanden som viskes ut av neste bølge. Som nå. For hva var det egentlig politidirektør Benedicte Bjørnland mente da hun sendte ut en såkalt politiordre til alle landets politidistrikter?

– Det handler om å gripe inn mot å brenne religiøse symboler i en setting hvor man fort kan gå over i å true, forhåne og fremme hat, forfølgelse og ringeakt overfor noen på grunn av deres religion eller livssyn, som er ordlyden i straffeloven, sa politidirektøren til Filter Nyheter.

Nå skal det sies at Bjørnland har sendt ut en ny ordre på høring, fordi den hun sendte ut ikke var «gripbar for mannskapene», som hun sa på Debatten på NRK, men det er utvilsomt øredøvende problematisk at norsk politi får beskjed om å gjøre det deres øverste sjef ba dem om. Som altså var å «gripe inn» i noe som kan «gå over» i noe annet.

Jeg er alt annet enn jurist, men det står da vitterlig i straffelovens paragraf 185, som er temaet her, at «med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen». Stikkordet er selvsagt «noen». Det må ramme noen bestemte personer. Haugevis av folk kan selvsagt føle seg krenket og rammet av at noen stikker fyr på en bok, men det skal godt gjøres å argumentere for at det rammer akkurat dem personlig. Å være kritisk til en religion er noe helt annet. Her ligger det en fundamentalt viktig forskjell, og det burde ha vært åpenbart for alle, og særlig politidirektøren, at det er henimot umulig for politimannskapene å foreta gode vurderinger på om det framsettes ytringer som rammes av straffeloven der og da og midt i en demonstrasjon.

For det er ikke bare det at det er lov å brenne koraner, bibler, flagg og ganske mye annet her i landet. Det er faktisk også forbudt å bedrive forhåndssensur. I det samme debattprogrammet redegjorde Anine Kierulf godt for nettopp dette, ved at hun påpekte at selve poenget med ytringsfriheten er at folk skal kunne få ytre seg fritt og deretter kunne bli straffet for ytringene, enten fordi ytringene er lovstridige eller at man møtes med en slags sosial fordømmelse. Dersom noen skal gå rundt og definere på forhånd hva man si og ikke si, vil vi simpelthen ikke ha noen ytringsfrihet. Derfor gir det ikke mening i at politidirektøren roter inn straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer når en gjeng marginaliserte klovner varsler at de vil brenne bøker på et torv i Kristiansand.

Justisminister Gøran Kallmyr og politidirektøren mener dette er «vanskelig juss». Man kan kanskje gjøre dette vanskelig, men man trenger ikke laud for å forstå at Grunnlovens paragraf 100 gjelder.

Det politiet derimot kan gjøre, er å lene seg på politiloven, for her finnes virkemidler for politiet til å sette vilkår eller begrensninger dersom det er god grunn til å anta at det vil gå mer enn bare litt over styr.

Samtidig er det åpenbart slik at dersom vi mener noe med at det er ytringsfrihet her i landet, er det politiets fordømte plikt å påse at man kan benytte seg av den. Ytringer som ikke plager noen trenger ingen beskyttelse. Det er ytringene (noen) ikke liker som krever at ordensmakten tar vare på. Selv om dette skulle være å surre en koran inn i bacon eller hive den på grillen.

Det greieste hadde kanskje vært om ingen gadd å møte opp for å hytte med neven mot disse raringene som – helt åpenbart – bare er ute etter å provosere og få oppmerksomhet. Med alt ståket som har oppstått har de fått både fem på rad, bingo og jackpot. Det er ikke like gøy å brenne hellige bøker hvis ingen kommer for å bli sinte. Å ikke bry seg er kanskje det mest effektive. Jeg tipper de koser seg nå som mange bryr seg.

Men hva så når Vebjørn Selbekk trykker karikaturer av profeten og den danske ambassaden i Damaskus står i brann? Eller at det brennes norske flagg i Pakistan? Hva hvis, i vår målestokk, helt legitime ytringer fører til at verden går av hengslene? Skal vi sitte her, tusenvis av kilometer unna, og være høye og mørke bak tastaturene?

Svaret er åpenbart ja. Hvorfor skulle vi ikke det? Hva skal vi ellers med helt fundamentale prinsipper hvis de bare gjelder når det er behagelig? Det kan jo faktisk være at vi kan slumpe til å ha noen prinsipper som er rablende gale i resten av verden, og at vi ikke har rett i alt, men det bør være temmelig åpenbart at vold og totalitær tankegang ikke kan være styrende. Skal man holde kjeft fordi du, uansett hva du sier, får deng av klassens største bølle? Skal vi ikke tørre å snakke om menneskerettighetsbrudd i Kina fordi det går ut over salget av laks? Skal vi droppe å sende Melodi Grand Prix fordi det er så mange regnbueflagg der at russerne kan komme til å bli litt mindre medgjørlige?

Finnes det, gjennom hele verdenshistorien, et eneste godt eksempel på et vellykket styresett som er basert på at det er en god idé å hindre folk å mene? Det finnes i alle fall en del eksempler på mindre gode forsøk.

Og her sitter jeg på verdens største, hvite hest, med lanse, rustning og det hele og mener at folk må få mene hva de vil, samtidig som jeg leder en redaksjon som, på nærmest daglig basis, refuserer innlegg og meninger som åpenbart ikke er i strid med noe som helst lovverk. Et tordenskrall av et paradoks! Noe det åpenbart kan framstå som, men det er altså ikke verre enn at dette er fundert på at vi har forpliktet oss til å følge pressens etiske regelverk (primært Vær varsom-plakaten). Og dette er svært mye strengere enn lovverket. Noe jeg mener også er riktig. Man kan være enig eller uenig i alt eller deler av dette etiske regelverket, men det er kurant at det er knesatt noen omforente prinsipper for hvordan redigerte medier faktisk skal redigeres. Det er faktisk også slik at det får være grenser for hva slags surr, tøv og gørr (for ikke å si direkte usannheter og svada) man skal stå ansvarlig for å sette på trykk. Her kommer faktisk også lovverket inn i bildet, for det er den ansvarlige redaktør som er personlig ansvar for det som publiseres. Uten at jeg frykter vann og brød av den grunn.

Verden blir ikke et bedre sted av at folk brenner bøker eller flagg, men verden blir et farligere sted dersom vi hindres i å gjøre det. Det soleklart beste hadde vært om folk, enten det er oss her oppe i steinrøysa eller andre steder på kloden, hadde sluttet å bli så forbasket krenket av alt mulig. Det ser vi godt i en grenseløs og lynrask digital verden der en hysterisk islamkritiker med markeringsbehov og fyrstikkeske i Kristiansand eskalerer til et rykte i Pakistan om at den norske regjeringen skal ha iverksatt storstilt koranbrenning av beste, nazityske merke.

Bare ikke la dette gå over i noe vi ikke liker.

God helg, Telemark!