Foto: Ole Johnny Hansen/Varden

Skiens største utfordring

KOMMENTAR: Nesten 1000 personer i Skien mottar økonomisk sosialhjelp hver måned. Kommunen må tvinge seg selv til å gjøre noe med dette.

Denne uken ble politikerne i helse- og velferdsutvalget i Skien kommune introdusert for «Tore». Han er 59 år gammel sivilingeniør med voksne barn. Han er han som «aldri helt passet» inn. Han som er «vanskelig, kverulerende og lite sosial», og som er blitt arbeidsledig, skilt og flyttet hjem til moren sin. Fastlege og familie har sett Tores problemer. Det har ikke Tore. Han mener at det er samfunnet og det offentlige som er problemet, og han fører en stor og ressurskrevende kamp mot det offentlige.

Selv om han kanskje skulle hatt det, har han ingen diagnose, og dermed ingen trygderettigheter. Han bor nå alene, og mottar sosialhjelp uten aktivitetskrav. Tore er selvsagt ikke en faktisk person. Han er fiktiv. Men, og som Nav Skien sier: «Vi har noen ‘Torer’ i brukerporteføljen».

Saken er at Skien kommune har – og har hatt – vesentlig flere mottakere av sosialhjelp enn andre kommuner, og utviklingen har vært voldsom. Den ferskeste tertialrapporten fra Nav Skien, som har tall for årets åtte første måneder, viser at det er utbetalt 76 millioner kroner i økonomisk sosialhjelp. Det er nesten 14 millioner mer enn for samme periode i 2016. Eller 1,7 millioner mer i måneden. Det er mye. Så skal vi være raske til å understreke at årets nivå er lavere enn fjorårets. Da var det utbetalt 80,3 millioner i årets åtte første måneder.

I gjennomsnitt er det 954 personer som får sosialhjelp hver måned. Det er 31 færre enn i fjor. Antallet unge, altså under 30 år, per 30. august var 303. I august var det 726 personer som hadde økonomisk sosialhjelp som hovedinntekt. Det grunnleggende og store problemet er ikke nødvendigvis at kommunens økonomi påvirkes tungt av dette. Det gjør den selvsagt, men problemet er først og fremst knyttet til hver enkelt av mottakerne. Jeg er nokså sikker på at det er svært, svært få som synes det er stas eller helt ålreit å leve på sosialhjelp, for da er du, per definisjon, fattig. Eller lever i vedvarende lavinntekt, som det heter på fagspråket.

Mange av mottakerne har også barn, og det er her vi finner svært mye av årsaken til at barnefattigdommen i Skien er så høy. Det er jo ikke barna som er fattige, men foreldrene. Da er vi ved et tema alle politikere mener er viktig, men som svært få har evnet å gjøre noe med.

Økonomisk sosialhjelp skal være en midlertidig ytelse. Det er en hjelp samfunnet kan gi deg når alt annet er forsøkt. Det skal ikke være en varig ytelse, men er blitt det for mange. Det er et kjempeproblem. I praksis lever man på det man kan få av det offentlige. Man betaler ikke skatt og bidrar ikke til verdiskaping. Snarere tvert imot. For samfunnet er dette ualminnelig ulønnsomt og for den enkelte er det veldig lite oppløftende. For å si det forsiktig.

For å illustrere med et eksempel: Hvis vi hadde redusert utbetalingene til sosialhjelp (per 30. august) med 20 prosent, ville mindreforbruk alene vært på 15 millioner kroner. Det er sannsynligvis nok til å lønne 20 lærere i ett år. Hvis de som skulle hatt de samme pengene som sosialhjelp hadde jobbet og betalt skatt, ville gevinsten blitt enda større. Vi kan ergo snu på det: For samfunnet vil det være økonomisk svært fornuftig å «snu» disse fra mottakere til skattebetalere. For mottakerne vil hele tilværelsen bli endret fra en som mottar til en som bidrar. Det er få mennesker her i verden som ikke vil bidra. Det er alltid bedre å gi enn å få.

Dette er også hovedbegrunnelsen for at jeg er skeptisk til det hovedutvalget vedtok i sist møte, altså et prøveprosjekt der et antall (det er anslått ti) sosialhjelpsmottakere skal motta «alternativ sosialhjelp». Som i praksis er et fast, månedlig beløp som er noe høyere enn sosialhjelp. Uten betingelser eller forpliktelser.

De fleste ville kalt det borgerlønn eller grunninntekt. Dette prosjektet kan utvilsomt ha sine gode sider, ved at man dykker ned i materien med forskingsbriller på (som det er planlagt å gjøre), men for meg er dette i strid med et helt grunnleggende prinsipp: Man må bidra før man kan få, for å bruke et litt tabloid begrep på det som i Norge kalles arbeidslinja. Som altså er at trygde- og velferdsordninger skal være skrudd sammen på en måte som gjør det mer attraktivt å være i arbeid enn ikke. «Borgerlønn» er kanskje ikke et sidespor, men det er neppe her løsningen ligger.

Det er dessverre slik at Skien – for ikke å si Telemark – har en lei tendens til å havne vel høyt på statistikkene vi ikke bør ligge høyt på. Og omvendt. Noen kan sikkert finne på å omtale det som «demografiske utfordringer». Vi er, i snitt, litt dårligere utdannet, bruker mer medisiner og har høyere arbeidsledighet. Blant annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg tror imidlertid ikke dette alene kan forklare at det er så mange som mottar sosialhjelp i Skien. Nøyaktig hva som er årsaken, har jeg trøblet mer med å forstå. Det var ikke tema i nevneverdig grad i hovedutvalgsmøtet denne uken, heller. Det dreide seg om «prosjektet». Men der ble vi også kjent med «Samira», som er 60 år gammel, analfabet og flyktning fra Afghanistan. I motsetning til Tore møter hun opp på alt av norskundervisning, er pliktoppfyllende og blid, men klarer ikke å lære språket skikkelig og finner simpelthen ikke veien inn i arbeidslivet. Det er noen «Samiraer» som mottar sosialhjelp.

Uansett hvor bra eller dårlig vi gjør det, vil det sannsynligvis alltid være noen som faller helt eller delvis utenfor. Én er én for mye, selvsagt, men i Skien har det vært for mange. Og det bør bli langt færre. Først og fremst av hensyn til de det gjelder.

Jeg er ikke ett sekund i tvil om at alle som jobber med dette, for ikke å si står i det, virkelig gjør sitt beste, fatter beslutninger, tolker lover og regler som de skal og utøver skjønn etter beste evne. Virkelig. Jeg tror heller ikke at det er en quick fix. Det er det som regel ikke. Vi må også være klar over at alle saker er individuelle. Og vanskelige. Uhyre vanskelige.

Til tross for dette skal jeg driste meg til å peke på noen konkrete problemstillinger: Den første er åpenhet rundt tematikken. Skal man gjøre noe med et problem, må man erkjenne det først. Vi kan ikke gå rundt grøten og vi kan ikke la være å ha brede og offentlige debatter i frykt for å støte noen. Dette handler ikke om man skal «ta» de svake, men om å løse det som er et samfunnsproblem som skaper forskjeller og utenforskap.

Dette problemet kan ikke Nav stå i alene. Til sammenlikning: Vi vet at dersom vi skal bekjempe dropout, altså at unge ikke fullfører videregående opplæring, må vi begynne så tidlig som i barnehagen. Forbausende ofte henger alt sammen med alt. Utfordringer begynner ikke bare tidlig, men går i arv. Problemene må løses før de oppstår. Er hele kommunen (og fylkeskommunen) involvert i dette, og finnes det en helhetlig tilnærming og plan? Jeg er ikke så sikker.

Det andre handler ikke om kommunene, men om staten. Det har pågått en nedbygging av den statlige psykiatrien – som også har koblinger til rus. Kommunene sitter igjen med et ansvar de ikke er rigget for å håndtere. Hardbruksboligene er et eksempel på dette. Dette er tilbud kommunen er pålagt å stille med (fordi alle har krav på et sted å bo), men jeg tror ikke det løser noe som helst for dem som sliter med tunge rus- og psykiatriproblemer at de får en bolig de ikke klarer å ødelegge. De trenger hjelp. Enkelte er for syke for fengsel og får ikke helsehjelpen de burde hatt. Kanskje fordi de er for farlige for sykehus.

Dernest vil jeg peke på noe av det den nye Nav-lederen i Skien, Anne Apneseth, skrev i et innlegg her i avisen nylig, der hun trakk fram behovet for å «avklare langvarige sosialhjelpsmottakeres rettigheter på statlige ytelser», for eksempel arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon. Dette overfører ikke bare kostnaden fra kommune til stat, men gir også de dette gjelder større grad av trygghet i form av at ting blir nettopp «avklart».

At Apneseth sier og gjør mye riktig, er jeg nokså sikker på. Se bare på hva hun satte i gang og fikk til som rektor på Stigeråsen skole.

Den litt tøffe biten kan kanskje være det mest kompliserte: Større krav og forventninger. Jo, Tore har sine utfordringer, men kan vi som samfunn akseptere at han ikke vil oppfylle helt grunnleggende krav og forventninger? Skal Tore da ha krav på penger fra skattebetalerne? Jeg tillater meg å være sterkt i tvil. Samira har utvilsomt et handikap i arbeidslivet, men hva med andre som har vært lenge i landet og – på annet vis – er arbeidsfør? Hvis Ahmad (32) eller Hussein (47) ikke legger ned en solid innsats for å lære seg norsk skikkelig, og derfor ikke får seg jobb, kan ikke svaret være sosialhjelp. Også de som skal motta hjelp må selv gjøre det man rimeligvis kan forvente, enten det er på den ene eller andre måten.

Plikter og rettigheter må gå hånd i hånd. Slik er det for oss alle. Ikke at vi er like, alle sammen, men på et eller annet vis kan alle gjøre nok. Det er fullt mulig, tross forskjellige forutsetninger. Uten sammenlikning for øvrig: For sju år siden skrev jeg om den mye omdiskuterte fedrekvoten. Jeg er utvilsomt for valgfrihet for den enkelte, men faktum er at det aller, aller meste tyder på at det er bra at fedre er sammen med de aller yngste en periode. Men om vi klarer det? Ikke helt. Sikkert av mange årsaker. At vi fedre «tvinges» til å ta pappapermisjon, er derfor bra. Min konklusjon var derfor at litt tvang er bra. Det er den fortsatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er voldsomt mye bra og fint med Skien, men at så mange er avhengige av sosialhjelp, mener jeg er blant kommunens største utfordringer. Det må kommunen tvinge seg selv til å løse. Det er et krav og en forventning jeg har.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen