Foto: Ole Johnny Hansen

Strekene som betyr så mye

KOMMENTAR: Noen streker på et papir gjorde at den svenske kunstneren mistet sin frihet. Her hjemme klarer vi ikke å ha en ytringsfrihetskommisjon uten at det går helt i ball.

Det gikk et grøss gjennom meg for en liten uke siden, da det begynte å tikke inn meldinger om at kunstneren Lars Vilks var død. I ærlighetens navn er det grunn til å anta at kjennskapen om kunsten hans er relativt begrenset. Det var snarere hans «forbrytelse» som gjorde ham kjent og et symbol på noe av det viktigste og kjæreste vi har i et moderne demokrati. Altså retten til å ytre oss fritt.

«Forbrytelsen» var en tegning. Det var en strektegning av profeten Muhammed. Endatil som en såkalt «rondellhund», altså en rundkjøringshund. Avisen Nerikes Allehanda i Örebro trykket den, i 2007, som en illustrasjon til en kommentar om ytringsfrihet. Selv om andre, svenske aviser hadde publisert den tidligere, ble det opptøyer. Al-Qaida utlovet dusør til den som klarte å ta livet av ham.

Det var det også noen som forsøkte. I 2009 avslørte politiet en omfattende plan for å drepe ham. I 2010 ble han angrepet på Universitetet i Uppsala, før noen forsøkte å sette fyr på huset hans noen dager senere. I februar 2015 kom angrepet på Krudttønden i København. Målet var Vilks. Filmregissøren Finn Nørgaard ble drept i angrepet. Senere samme dag angrep samme mann, en 22 år gammel dansk-palestiner, synagogen i Krystalgade. En sikkerhetsvakt ble skutt og drept.

Vilks levde med politibeskyttelse døgnet rundt. Med god grunn. Han mistet sin frihet fullstendig. På grunn av en tegning og fordi han benyttet seg av ytringsfriheten.

Her hjemme har regjeringen oppnevnt en ytringsfrihetskommisjon. Man kan alltids diskutere om det er nødvendig med en kommisjon som dette, men debatten rundt den har vært bortimot absurd. Et av medlemmene, Begard Reza – som er generalsekretær i Salam Norge, en organisasjon for skeive muslimer – trakk seg i protest. Begrunnelsen var at hun, ifølge en kronikk hun selv skrev i VG, «allerede første dagen i Ytringsfrihetskommisjonen hørte grove seksualiserte vitser om transpersoner og #metoo-aktivister», at hun ikke kan «være et alibi for en politisert kommisjon» og at «Sløseriombudsmannen» Are Søberg ble invitert til å delta på et innspillsmøte.

Dette førte til at 15 kunstnerorganisasjoner, deriblant Den norske Forfatterforening, signerte et opprop der de ber om at ytringsfrihetskommisjonen «må̊ adressere og ta på alvor» at «ytringsklimaet som har utviklet seg rundt kunstnere som bor og virker i Norge har de siste årene blitt hardere og av mer angripende i karakter».

Foto: Ole Johnny Hansen

At organisasjoner som lever av ytringsfriheten mener slike ting, var nokså oppsiktsvekkende.

– Oppropet prøver å legge begrensninger på den frie debatten. Jeg kan ikke være medlem av en forening som støtter budskapet om å beskytte kunstnere mot kritikk og harselas, sa Roy Jacobsen til VG. Og meldte seg ut av forfatterforeningen.

Så ble det bare villere, for det kom ikke så mange, konkrete eksempler på faktiske trusler. Therese Bjørneboe kunne imidlertid, i Norsk Shakespearetidskrift, vise til at scenekunstneren Tormod Carlsen hadde fått en mengde, anonyme Messenger-meldinger, «hvorav to ble oppfattet som svært alvorlige trusler og politianmeldt». Ifølge Bjørneboe ble meldingene «satt under etterforsking, og de to avsendernes identitet avslørt, men partene kom til enighet om at saken skulle bringes inn for Konfliktrådet» og at «de to (for offentligheten fortsatt anonyme) avsenderne ble ilagt bøter».

Problemet er bare at Carlsens sak ser ut til å være fullstendig oppdiktet. Det som i alle fall er sikkert, er at Konfliktrådet mener seg misbrukt i sakens anledning og har politianmeldt Carlsen for dokumentfalsk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hva så med de grove, seksualiserte vitsene? I begynnelsen av august kunne Nettavisen avsløre at Begard Reza hadde sendt en ny kronikk til VG. Her framsetter hun påstander som er såpass friske at VG måtte kontakte de som ble utsatt for påstandene for kommentar. Og det var sosiologien Kjetil Rolness. Dette vet vi fordi Rolness selv valgte å gå ut med beskyldningene som ble rettet mot ham i kronikken – som aldri ble publisert.

I den upubliserte kronikken skal Reza ha skrevet at Rolness og et annet kommisjonsmedlem skal ha snakket om og vist fram sine egne kjønnsorganer, riktignok «under klærne» – angivelig for å «dokumentere at de var/ikke var transkvinner». Dette skal ha skjedd i en dokø.

Er det noen som tror på dette? At to av deltakerne på et møte i en regjeringsoppnevnt kommisjon viser fram kjønnsorganet for å dokumentere at de ikke er transkvinner? Kunsten har som oppgave å utvide perspektivene, men dette er sprøere enn de fleste kan forestille seg.

Man kan mene mye om ytringsfrihet, den frittalende Rolness, «Sløseriombudsmannen» og debattklimaet i sosiale medier og andre steder, men det hele er blitt et sørgelig skue. Der resultatet dessverre er at den virkelige og viktige debatten om ytringsfrihetens stilling i Norge har forsvunnet helt.

Man kan sikkert være kritisk til «Sløseriombudsmannen», men det han faktisk har gjort, er å sette søkelyset på hvordan offentlige tilskudd til scenekunsten benyttes. Han har, for eksempel, vist til at Vegard Vinge og Ida Müller har fått 37 millioner kroner i offentlig støtte for å sprute maling ut av rumpa. Noe som er å sette det hele på spissen, men helt usant er det vel ikke; deler av den 12(!) timer lange oppsetningen av «John Gabriel Borkman» i Berlin i 2012 ligger tilgjengelig på YouTube, og enhver som er interessert i å se, kan gjøre det.

Dersom man velger å la ens egen kunst provosere, er det provoserende for de aller fleste at man lar seg provosere av at andre lar seg provosere. Når man tolker Ibsen med maling og malerkost i rektum, bør man ikke bli overrasket dersom noen har meninger om det. Særlig ikke når fellesskapet er med på å ta regningen.

Vi bruker hundrevis av millioner på å støtte kunst og kultur i Norge. Det er åpenbart riktig, men skal vi ikke tåle en debatt om dette? Skal kunsten være så uangripelig, fri og privilegert at den dens oppgave kun er å inspirere, kritisere og provosere – ikke å være gjenstand for kritikk?

Selvsagt ikke, for hvis vi ikke kan det, nærmer vi oss en virkelighet som likner på den avis- og karikaturtegnere befinner seg i. Her kan man tulle og tøyse, men ikke med alt. Religion, for eksempel. Profeten Muhammed skal man ikke tulle med. I alle fall ikke tegne. Satiren har sine begrensninger.

Jeg betviler ikke at mange kunstnere, enten de tolker Ibsen med rumpemaling eller annet, har opplevd å få hard medfart. Trusler også, antakelig. Noe journalister også får, bare så det er nevnt. Og trusler eller bruk av vold er aldri greit.

Men det er en viss forskjell på gufne meldinger i innboksen og å få islamister etter deg. Som reelt vil ta livet av deg. Lars Vilks opplevde det. Kurt Westergaard opplevde det. Fordi de tegnet profeten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg er ingen kunstkritiker, men Vilks' tegning av profeten er en svært enkel strektegning. Hadde det ikke vært for at det står «profeten M. som rondellhund» nederst, ville få ha oppfattet tegningen som hva den er. Det er rart med. Strekene – noen vil kanskje kalle dem kruseduller – blir temmelig vesentlige.

Og eksplosive. Krenkelseshysteriet vi vasser rundt i på daglig basis, der vi lar oss krenke og fornærme av småtteri, blir bare en mild bris til sammenlikning. Jeg er, på ingen måte, tilhenger av å krenke for å krenke. Det er helt unødvendig.

Men vi må forsvare retten til å gjøre det. Derfor mener jeg, i motsetning til ordføreren i Porsgrunn, at SIAN er velkomne til Grenland nå i helgen. Selv om alt de sier byr meg så imot at jeg blir uvel av det.

God helg, Telemark!