Det er nesten uhyggelig å være vitne til hvordan de kontinentale strømprisene fyller opp kontoene i stat og eierkommuner uten at disse er villige til å gi tilbake milliardene, skriver Bjørn Lillebuen. Foto: Kleve-Ruud, Luca/NTB Tema/NTB

Strømprisen i Norge, sett gjennom teknologens briller

Når politikere tar kollektivt feil, kan det koste oss dyrt.

For noen tiår siden, trodde den politiske eliten at så lenge renten var sluppet fri, ville kredittmarkedet regulere seg selv. I farten glemte den samme eliten at alle renter på lån kunne trekkes fra inntekten, og med en marginalskatt som var svært høy for mange, var katastrofen snart et faktum: Hele banksystemet kollapset, og de store bankene gikk konkurs og ble overtatt av Staten. Heldigvis hadde solide oljeinntekter begynt å strømme inn, og politikernes skamrødme ble avløst av en intens debatt om skyld og ansvar, mens hundretusener satt igjen som gjeldsslaver.

Imidlertid forstod de store partiene nå at bankene måtte reguleres, og at marginalskatt og fradragsrett for renter måtte begrenses, og snart hadde vi alle glemt.

Fadesen i energimarkedet er en tilsvarende kollektiv feil: Mange politikere fra SV til Høyre har latt seg lure av utredningseksperter som hevder at tilknytningen til tyske og engelske energimarkeder vil ha minimale pris- virkninger, og være positivt for vår egen beredskap. Resultatet er at enken med minstepensjon utsettes for svingninger i strømpris som gjør hennes gamle og dårlig isolerte hus til et økonomisk strupetak. I et kaldt Norge konkurrerer hun med engelske tekokere og tyske sauerkrautkokker om strømmen, og hun taper. Hun setter ned temperaturen, hun stenger av rom slik våre foreldre gjorde, og hun fyrer med ved så lenge det går. Er det rettferdig? Neppe.

Norge er velsignet med vannkraft og vindkraft. I et normalår produserer vi om lag 10 % mer enn vi trenger selv, dermed har rådyre strømkabler dukket opp til flere land, sist England og Tyskland.

Kraften koster i Norge i underkant av 10 øre pr. kwh (kilowatt time) å produsere. Vi må legge på et kapitalelement som varierer mellom noen få øre for nedbetalte vannkraftverk, til opp mot 30–40 øre pr. kwh for nye vindkraftverk. Til slutt må enhver industri ha en fortjeneste, 10 øre er et rimelig anslag. Dersom vi adderer dette i en strømmiks med 80 % vannkraft og 20 % vindkraft, kommer vi til en industriell kostpris på 30 øre pr. kwh som et gjennomsnitt. De siste 5 år har vi hatt en snittpris på 35 øre i vintersesongen i Sør-Norge, noe som altså ikke er urimelig i forhold til hva det koster å produsere kraften.

I mange år hadde norske husholdninger og norsk industri rimelig kraft fordi det var billig å lage kraften, slik vi nettopp har vist. Problemene har oppstått på grunn av vår grådighet når vi la kraftverkene ut på europeiske kraftnettverk, der prisene alltid har vært mange ganger høyere enn hos oss. Vi glemte helt å sette grenser for eksport og import, vi trodde treet skulle vokse inn i himmelen. Det gjør det altså ikke, som demonstrert nå. Spørsmålet er om det som nå skjer er nok til at politikerne innrømmer sin brøde og tar rev i seilene? Kanskje.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hva kan egentlig gjøres? Det må være mulig å legge skatt på eksport av strøm, og det må være mulig å regulere nedtapping av magasinene i fjellheimen skarpere.

Det må også være mulig å etablere et norsk hjemmemarked for strøm, det er tross alt vår egen vind og våre egne elver, og strømmen skal brukes i vårt eget klima.

For øyeblikket er strømbørsen en måte der stat og kommuner (og noen private) skuffer inn inntekter fra norske husholdninger og norske bedrifter ved å tvinge dem til å betale europeiske kraftpriser. Har virkelig ikke prisloven noe som heter forbud mot å ta urimelige priser?

For over 100 år siden, kjøpte Sam Eyde fallrettighetene i Rjukanfossen for 500 kroner. Denne og liknende urimeligheter ga senere utgangspunkt for konsesjonslover og hjemfallsrett som sikret at norske ressurser ble et gode som kom alle i Norge til del, og det gjorde at kraftkrevende industri kunne bygges over hele landet. Uten en ny og håndfast behandling av energiressursene våre, kan vi trolig skyte en hvit pinn etter ny utbygging av kraftkrevende, grønn industri.

Det er nesten uhyggelig å være vitne til hvordan de kontinentale strømprisene fyller opp kontoene i stat og eierkommuner uten at disse er villige til å gi tilbake milliardene. Det er også uhyggelig å være vitne til at prisene gis anledning til å svinge uten kontroll.

Frihandel og fri konkurranse er nødvendig for demokrati og velferd. Men det er også nødvendig å sette grenser, fordi uten grenser vil grådigheten ødelegge.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som industriell teknolog er vi vant til å designe og installere regulatorer i prosesser som svinger ukontrollert. Børsens ville ferd er ikke et sted for enker med minstepensjon og gamle, uisolerte hus, for å bruke det samme eksempelet. Det må være mulig å regulere børsen slik at den beveger seg på en mye langsommere måte, og med produksjonsprisen som en middelverdi den svinger rundt. Det er ikke umulig, men er det noen som bryr seg nok? Kanskje må det ennå skarpere utslag til for å skape en reaksjon. Kanskje kan en akutt strømmangel, med rasjonering, nedstenging av industri osv., være nødvendig?

Mange partier ser at noe må gjøres. AP og Høyre sitter på gjerdet. Vi venter spent på om Vedum viser seg å være en handlingens mann.

Bjørn Lillebuen