BLI SETT: En ting har de felles, superbarna. De trenger å bli sett litt ekstra, skriver Camilla Haugerud. Foto: NTB scanpix

Superbarna

Skoleåret går mot slutten, om bare to uker er det sommerferie. Pandemien har fulgt oss hele dette året. I løpet av året er det mange som har bekymret seg for de sårbare barna.

Bekymring for hjemmeskole og vekslende farge på skolehverdagen. Men nå, noen uker før sommerferien er det stille. Men det er nå jeg er bekymra!

Jeg liker ikke å kalle disse barna sårbare, det er å sette dem i bås. De er akkurat som andre barn. De hopper og spretter, leker, tøyser, ler og gråter. De lærer og utvikler seg i voldsom fart, og det er en lærers privilegium å få følge dem tett. Relasjonene med superbarna blir ofte nære og gode. Ofte har disse barna litt ekstra med seg i ryggsekken, la oss derfor kalle dem superbarna i stedet. De barna som det er politisk korrekt å være opptatt av i en pandemi, men som vi glemmer så fort hverdagen melder seg.

En ting har de felles, superbarna. De trenger å bli sett litt ekstra. En god klem, hjelp med leksene, hjelp til å holde oversikt og en voksen å prate litt hyppig med. Jeg er ofte aleine med 22 elever, selv om jeg prøver så godt jeg kan er det ikke mulig å gi alle den oppmerksomheten de trenger. Nå tenker politikere i Nome at klassene kan bli enda større. Dette kan vi spare penger på. Jeg hadde ikke toppkarakter i matte, men jeg forstår at flere elever betyr mindre tid til hver enkelt. Det er verst for superbarna. Hvem er bekymret for dem nå? Jeg!

Noen av superbarna lever i familier med vedvarende dårlig økonomi. Hvem bekymrer seg for det, nå før 8 uker med sommerferie? Mange av dem får hjelp av helsesykepleier til å søke på «Ferie for alle». Gratis feriedager i regi av for eksempel Røde Kors og andre frivillige organisasjoner. Det er et fantastisk tilbud. Superbarna og superforeldrene som er så heldig å få dra kommer gledestrålende tilbake og har masse å fortelle. Det handler om å få nye erfaringer og gode opplevelser. Skape minner som kan tas med tilbake til hverdagen.

Men gjett hva! Det er nesten umulig å få ferie for alle to år på rad. Eller flere enn en gang generelt. Det frivillige tilbudet strekker ikke til, for gruppen som trenger det er så stor. Det er heller ikke penger i kommune og stat til at noen kan være fattige flere år på rad. Det skulle jo tatt seg ut! Jeg er bekymret for superbarna, som skal ut i 8 ukers sommerferie der det kanskje ikke skjer så mye. I hjemmeskoleperioden ringte læreren disse barna hver dag, kanskje flere ganger om dagen. Vi stakk innom og satt på trappa litt. I sommerferien blir det stille. Veldig stille. Ikke engang barneombudet er ute og bekymrer seg nå. Har vi glemt hvor bekymret vi var? Ikke jeg.

Denne sommeren har kommunen min et begrenset, men godt tilbud om sommerskole. Bare ikke glem at superbarna gjerne trenger et dytt og litt hjelp til påmelding og oppmøte. Hvem har tid til det?

Nome kommune har mange superbarn og bare supre barn! La oss ta oss råd til å passe skikkelig på alle sammen. Det hjelper ikke at politikere bekymrer seg på Dagsrevyen eller i den lokale pressen. Vi trenger konkrete tiltak som virker! Jeg tenker at vi trenger mindre klasser, en lærertetthet som gir rom for å bry seg og følge tett opp, en helsesykepleier som ikke drukner i oppgaver, større tilbud om sommerskole og gratis ferietilbud.

Har vi glemt hvor bekymret vi alle var i april 2020? Ikke jeg. Ikke kollegaene mine heller. Men det holder ikke at vi heier på disse barna, vi trenger støtte og konkret handling fra politikerne våre. Nå! Eller er dere ikke bekymret mer?

Camilla Haugerud,

adjunkt

Artikkelen fortsetter under annonsen.