Syrbekk

Takk for Svein Vetle Traes svar på mine innlegg. Nå ser det endelig ut til å bli mulig med en dialog som har vært hindret siden 1940. Den manglende dialogen har ført til to motsatte sort/hvitt-bilder.

Alle anklager er gjensidige. Medlemmene av Nasjonal Samling kjente ikke seg selv igjen i beskrivelsen av dem. De kjente igjen sine anklagere. NS-folk oppfattet seg derfor ikke som skyldige, men som syndebukker. De fleste oppfattet sine dommere, og ikke seg selv som lovbrytere. Medlemmer av Nasjonal Samling ble fradømt «almen tillit» i ti år. De fant stort sett aldri grunn til å gjenvinne tilliten til almenheten.

Trae henviser til rettspapirer og åstedsgranskninger i saken mot brødrene Lognvik fra 1947. Heller ikke de kjente seg igjen i sin egen rettssak. Politi og lensmenn ble som Trae skriver oppfattet som «den tyske okkupasjonsmaktas representanter» og var fritt vilt for hjemmefronten. Selv så de seg stort sett som forsvarere av sine landsmenn mot okkupasjonsmakten, selv de landsmenn som drev illegal/ulovlig virksomhet.

At lensmann Lognvik etter erfaringene med fangenskap og trussel om drap på Syrbekk, samt opplevelsen av at broren ble skutt på, hadde mistet tålmodigheten, er forståelig. En av de han «anga», viste seg ekstra farlig. Han skjøt lensmannens og brorens 79 år gamle far i magen på jordet så han døde der da broren skulle arresteres med vold og uten arrestordre 9.5.1945. Den handlekraftige broren fikk ekstra 10 års sikring fordi man var redd for at han skulle skade den han hadde sett skyte far hans og som ikke ble rettsforfulgt.

Det var usikkert om Tronstad fortsatt var i live da lensmannen slo til ham med geværkolben. Lensmannens bror hadde allerede gitt Tronstad et dødelig skudd i brystet. Den tvilen kom i alle fall ikke lensmannen til gode.

Det var trist at barna til Tronstad og Syverstad mistet sine fedre. Men lensmannen hadde like mange barn som de to til sammen. De barna mistet far og sin eneste farbror for mange år, og farfaren for alltid.

Med dette avsluttes denne debatten om hendelsene på Syrbekkstøylen. Red

MINNESMERKE: Minnesteinen om hendelsene på Syrbekkstøylen. Foto: ARKIVFOTO HALVOR ULVENES