Takk, du ukjente trafikkbetjent!

KOMMENTAR: Junior forsvant. Men kom hjem på utradisjonelt vis.

Rett som det er, rusler vi til byen. Mor, far, en sjuåring og en treåring. Noe som er en åpenbar fordel ved å bo sentrumsnært. Hyggelig er det også, for Skien sentrum har mye å by på for store og små. Det var også slik vi startet årets sommerferie. Med en spasertur til byen. Alt såre vel og som det pleier. En som vil hit. En som vil dit. Småtasser som vil på lekeplassen. Voksne som har et par ærend. Helt normalt.

Det neste er heller ikke spesielt unormalt, men ikke noe vi opplever ofte. For plutselig er sjuåringen borte. Vi er på Arkaden, og leter høyt og lavt. Utenfor. I butikkene. Søkk vekk. Som ånd i en fillehaug. Nå tror jeg ikke særlig på ånder, og fillehauger er det få av nå om dagen, men vekk var’n like fullt.

Vi stusser på hvor han kan ha tatt veien, og vurderer det som overveiende sannsynlig at han har tuslet hjem. Noe bedre forslag har vi i alle fall ikke, men deler oss, ved at én blir igjen i byen og én går hjem.

Ikke lenge etter tikker det inn en sms som bekrefter at poden har reist hjem. Transportmiddelet, om vi kan si det slik, er av det heller uvanlige slaget. Og det er nettopp derfor jeg skriver disse linjene, for det er ikke alle som får like mye ros for jobben de gjør. Dette er utvilsomt en anledning hvor det er høyst betimelig å både takke og rose.

Saken er den at junior har labbet opp til huset til en klassekamerat ved Brekkeparken. Der var det ingen hjemme, men i gaten like ved er det en fra kommunen som er på jobb. Ifølge junior «la han lapper på vinduene». På biler, altså. Vi snakker altså om en trafikkbetjent. De to kom i snakk, og kommunens mann skjønte at det her var tale om en tass som var alene, og tilbød seg å kjøre ham hjem. Noe han også gjorde.

Nå er jeg ganske sikker på at det aldri var fare på ferde. Junior var i kjent terreng og hadde nok funnet hjem. Det var neppe farlig. Kanskje på grensen til litt bekymringsfullt for to foreldre som ikke hadde snøring på hvor arvingen hadde tatt veien. Ikke helt som i 1972, da tidligere kollega Eirik Haugen, som ikke gang var fylt tre år, tok seg en tur til byen med en jevnaldrende venninne og ble funnet først neste dag, etter å ha overnattet i en bygård som skulle rives. Det er litt av en historie.

Like fullt: Hvilken strålende sørvis og hjelpsomhet fra kommunens mann! Det står ikke i noens stillingsbeskrivelse at de skal tilby seg å kjøre sjuåringer hjem. Selv om det bare er noen hundre meter. Slikt blir man glad av.

Så derfor: Takk, du ukjente trafikkbetjent!