Foto: Terje Bendiksby/NTB

Taliban-kritikken er temmelig historieløs

LEDER: Det er ikke akkurat nytt at Norge snakker med banditter og terrorister.

Det har vært en lang kø av kritikere etter at norske myndigheter fraktet Taliban-ledere til Oslo i privatfly. «Skandale!» er karakteristikken fra Frp-leder Sylvi Listhaug. «Vi forhandler ikke med terrorister,» mener andre. Det er særlig fra den politiske høyresiden at kritikken kommer – også fra våre lokale politikere, som har kappes om å fordømme regjeringen og det faktum at vi flyr inn representanter fra det islamistiske bandittregimet.

Det er selvsagt helt legitimt å kritisere det norske initiativet, men kritikerne framstår som enten forbausende historieløse eller plutselig prinsippfaste – der prinsippet er at det ikke er norske myndigheters oppgave å invitere, snakke med eller ha dialog med terrorister og kjeltringer.

Norge har, i flere tiår, hatt som en bærebjelke i utenrikspolitikken at vi skal forsøke å megle fred og legge til rette for å løse opp i fastlåste konflikter. Vi har, til tross for tunge koblinger til blant annet USA og Nato, klart å få en rolle som en relativt uavhengig part som kan legge til rette for at folk snakker sammen.

Selv om de er aldri så fæle.

Det mest kjente er Oslo-avtalene fra 1993 og 1995. I store deler av Solberg-regjeringens periode, jobbet Norge svært aktivt med å snakke med marxistgeriljaene FARC og ELN i Colombia. Også i 2015 var Taliban i Norge, invitert av norske myndigheter. Norge har vært tilrettelegger for forhandlingene mellom kommunistbevegelsen NDFP og regjeringen på Filippinene. Vi har meklet i Guatemala og Nepal. Vi har forsøkt å skape fred på Sri Lanka. Vi har brukt store penger på fredsprosesser i Aceh, Burundi, Kongo, Kenya, Mosambik, Syria og Uganda. Blant veldig, veldig my annet, men felles for nesten alle konflikter, er at det er tale om folk, organisasjoner og grupperinger som – mildt sagt – ikke har demokrati som metode.

Å snakke med banditter, kjeltringer, terrorister og ekstremister er ingen nyhet i norsk utenrikspolitikk. Det har vært vår rolle.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er helt kurant å mene at Norge ikke skal forsøke slikt eller ha en slik rolle. Som også var vårt kronargument i valgkampen for en plass i Sikkerhetsrådet. Det er helt greit å mene at vi trenger et linjeskifte i den norske utenrikspolitikken, men at vi bruker noen millioner på å fly islamistene hit for å få dem i dialog – etter at stortingsflertallet har blåst bort milliarder i Afghanistan gjennom mange år og uten synlig resultat – framstår først og fremst som et nokså hult forsøk på å skåre politiske poenger og slå sprekker i den brede, utenrikspolitiske konsensusen i Norge.

Akkurat dette er en øvelse som har vært forbeholdt fløypartiene. I alle fall fram til nå.