taxfree: N/A Foto: Ole Johnny Hansen

Taxfree kan vi slutte med

KOMMENTAR: Finnes det gode grunner til at vi skal handle billig sprit og røyk på flyplasser og ferjer? Kanskje, men ikke mange nok.

Det er ikke måte på som vi drikker alkohol. Kan det se ut som hvis man ser på statistikkene til Statistisk sentralbyrå. Som altså viser at det ble omsatt 8.561.000 liter ren alkohol i Norge i tredje kvartal i år. Dette er en økning på utrolige 29,3 prosent fra samme periode i fjor. Størst økning hadde vin, som har en vekst på 46,5 prosent. Deretter følger rusbrus (+38,1 prosent), brennevin (+36 prosent) og øl (+13,3 prosent). Rusbrus er litt i en egen kategori, for volumet er kun en tiendedel av hva det er for øl og vin, men stor vekst likevel.

Her er det mye man kan ta tak i. Og da mener jeg ikke at såpass mange kjøper og drikker rusbrus. Som er en samlebetegnelse på alkoholprodukter som er så skrekkelige at de burde ha vært forbudt. Dog av andre årsaker enn rent alkoholpolitiske. Så ille er rusbruskonseptet at Dagens Næringslivs vinanmelder, Merete Bø, for fire år siden laget saken «Vi testet 38 typer rusbrus – så du slipper å gjøre det».

Det er mer naturlig å påpeke at omsetningstallene for alkohol sannsynligvis er en god indikator for hvor mye penger vi legger igjen i utlandet og i taxfreebutikkene. Og ikke bare der. I september kunne Halden Arbeiderblad fortelle at Tista senter hadde en omsetning i juli som var ti prosent høyere enn desember i fjor. Kiwi-kjøpmann Tomas Halvorsen, som driver forretning i grensebyen, sa dette til avisen:

– Jeg hadde på forhånd et anslag om at bortfall av grensehandel ville bety en omsetningsvekst på 30–40 prosent. Fasiten er 65–70 prosent. Tar du vår omsetning i juli, genererte bare veksten hos oss hele 2,5 millioner kroner ekstra statskassa. Det betyr at bare veksten jeg opplever i min lille nærbutikk, hver 14. dag kan finansiere tre nye sykepleierstillinger.

På oppdrag fra Virke Dagligvare har Menon Economics regnet seg fram til at varig bortfall av grensehandel ville ha ført til en omsetningsvekst på minst ti milliarder for norske dagligvarebutikker og to milliarder for Vinmonopolet. Som igjen kunne ha betydd 6,6 milliarder kroner i økt verdiskapning, 8200 nye jobber og 3,7 milliarder i økte inntekter til stat og kommune. Særavgifter på alkohol, tobakk og sukker er ikke medregnet, og vil komme i tillegg.

Realistisk regnestykke? Kanskje. Vil vi kunne sette en fullstendig stopper for all grensehandel? Niks. Er handel på tvers av landegrensene ønskelig? Ja, utvilsomt, men det er vanskelig å se at det har påfallende positive ringvirkninger for Norge og norske arbeidsplasser at nordmenn reiser i flokk og følge til Svinesund eller handler det vi klarer å bære på taxfree’n på Torp.

Sånn sett er det mulig å sette inn noen tiltak. Regjeringen har fått kjeft i bøtter og spann fordi avgiftene på typiske grensehandelvarer er blitt satt ned. Ti prosent ned øl og vin, 25 prosent ned på snus og avgiften på sukker og sjokolade fjernes. Noe som gjør at man kan lage et poeng av at regjeringen vil gjøre en sekspakning med øl en drøy femmer billigere, mens permitterte på dagpenger nektes feriepenger.

Jeg er i tvil om avgiftsreduksjonene monner. At de er store nok til at grensehandelen vil falle, og at vi heller bruker penger i Norge i stedet. For hvis det er noe som virkelig trygger norske arbeidsplasser, er det at vi ikke kaster penger over grensa. Sånn sett gir det mening å redusere avgiftene. Det er imidlertid en vesentlig ulempe ved å gjøre «alt som ikke er bra for oss» billigere: Avgiftene på øl, vin, snus, tobakk og sukker brukes som et virkemiddel, der prinsippet er å øke prisen for at vi skal kjøpe mindre av det – der hensikten er å minimere skadevirkningene. Dermed er det fullt mulig å ha et ambivalent forhold til slike avgiftsreduksjoner.

Det er heller ikke veldig vrient å ha et delt forhold til taxfreeordningen. I en kronikk i august gikk sjeføkonom Harald Magnus Andreassen kraftig ut og mente at «det er på tide å slutte med det tullet». Altså taxfree-salg som sådan. Han vil kvitte seg med hele ordningen, og begrunnelsen er slik: «Vi som reiser mye i jobb eller privat tjener på dette, men alle andre taper tilsvarende.» Andreassens poeng er at ordningen er urettferdig fordi avgiftsinntektene staten går glipp av gjennom taxfree-salget – rundt tre milliarder kroner – må noen andre betale. Altså at andre skatter og avgifter må bli tilsvarende høye for å kompensere.

Andreassen påpeker at Avinor og de som jobber i slike butikker, vil tape på det. Løsningen? «De må finne seg nye jobber, men Polet og butikker vil trenge flere ansatte» og «de som reiser, må derfor trolig dekke mellomlegget, men det er den nå en gang den reelle kostnaden for å reise». Kommunikasjonssjefen i Travel Retail Norway AS, Haakon Dagestad, svarer at «sakens kjerne er at taxfree-systemet er en velfungerende del av den gode og strenge norske alkoholpolitikken» fordi «det gjør at vi slipper å ta med oss alkohol fra utlandet». I tillegg peker han på at Travel Retail Norway har 1200 ansatte og betaler 2,5 milliarder i husleie til Avinor hvert år.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Personlig har jeg mer forståelse for Andreassens poeng enn Dagestad. Det er de (i praksis «vi») som reiser mye i jobb og privat som virkelig nyter godt av dette. Selv om mange har råd til en tur med danskebåten, er det åpenbart noe grunnleggende rart et sted at vi har et avgiftsregime som gjør at folk reiser til et annet land med båt for å handle røyk og koteletter. Også fordi båtbillettene er så rimelige at ferjeselskapet i praksis kan dem bort fordi de reisende legger igjen så mye penger på ting du kan kjøpe om bord.

På samme vis: Er det ikke litt urettferdig at de som bor i Moss kan svippe over grensen én gang i uken for å gjøre storhandel mens de som bor i Sogndal må legge ut på ekspedisjon for å gjøre det samme? Så vet jeg at det er høyst frivillig å bosette seg på en fjelltopp eller langt fra nærmeste naboland, men det er noe rart ved det likevel. Og for alt jeg vet reiser danskene til Tyskland (med tilhenger bak bilen) og tyskerne til Polen, så det blir en evig runddans i jakten på billig pils.

Det er likevel ikke spesielt mange og veldig gode begrunnelser for at den norske stat så aktivt legger opp til at det første som møter deg på norsk jord, er en sluse rett inn i en taxfreebutikk som eies av en kar fra Mjøndalen, Norgesgruppen og den tyske giganten Gebrüder Heinemann. At en flaske brennevin koster noe annet i Litauen enn i Norge er til å forstå, men det er ikke dermed sagt at du skal kunne kjøpe den samme flasken avgiftsfritt på Gardermoen.

Jeg som etter hvert har blitt såpass jålete at jeg setter pris på en brukbar flaske vin burde egentlig bare korke hele diskusjonen, men faktum er at Vinmonopolet i Norge holder et nivå som er så bra at vi nesten ikke vet det selv. Både hva gjelder utvalg, service, tilgjengelighet og pris. Ja, også pris. Rimelige viner er dyrere i Norge enn andre steder, men jeg har opplevd at en flaske vin koster mer hvis du kjøper den direkte av (og hos) produsenten i California enn på polet i Seljord. Noe som muligens avslører både det ene og andre.

I prinsippet er jeg ikke spesielt for monopoler, men nettopp Vinmonopolet fungerer så bra at det ville være tøv å rote med det.

Taxfree, derimot, det kan vi slutte med.

God helg, Telemark!