UVANLIG SAK: Mediene kan eller skal ikke la være å omtale eller skrive om slike saker, skriver sjefsredaktør Tom Erik Thorsen i denne lederen. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix

Tiltalen i denne saken gjør at mediene tenker litt annerledes enn før

LEDER: Tiltalen mot den tidligere justisministerens samboer gjør at mediene tenker litt annerledes enn før.

Rettssaken som pågår i disse dager, der Laila Anita Bertheussen står tiltalt, er en høyst uvanlig sak. Hun er, blant annet, tiltalt for trusler mot sin egen samboer, tidligere justisminister Tor Mikkel Wara (Frp), beredskapsminister Ingvild Smines-Tybring Gjedde (Frp) og hennes ektemann, Christian Tybring-Gjedde (Frp).

Truslene rammes av straffelovens paragraf 115, altså «angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet». Dette er samme paragraf som førte til at en mann i 2013 ble dømt til fem års forvaring etter å ha truet stortingsrepresentant Martin Kolberg (Ap). Ei britisk kvinne ble i 2016 dømt til 45 dagers fengsel etter å ha kastet en kake på likestillingsminister Solveig Horne (Frp). Islamisten Mohyeldeen Mohammad ble i 2018 og 2019 dømt to og et halvt år i fengsel etter å ha truet daværende stortingsrepresentant Abid Raja (V).

Det er alvorlig å true de som styrer landet, og dette er bakteppet for saken som nå går i Oslo tingrett. Den nåværende saken er imidlertid helt spesiell, og det av opplagte årsaker; det er helt ekstraordinært at den som er tiltalt står den truede så nær. Saken har også en tilleggsdimensjon ved at Bertheussen anmeldte det relativt ukjente Black box-teateret for å ha filmet deres privatbolig og senere gikk fra å være fornærmet til mistenkt. Bertheussen nekter straffskyld.

Normalt vil en rettssak av dette kaliberet medføre en massiv mediedekning. Dekningen er også svært omfattende, men oppleves som mer «dempet». Aftenposten og NRK, som to av landets største redaksjoner, har gått foran ved å aktivt ta hensyn til den totale mediedekningen av saken. Noe som også var et poeng i evalueringen av den såkalte Tønne-saken; det totale medietrykket kan bli for stort, men når hver redaksjon jobber helt selvstendig, forsvinner dette perspektivet. Det er ingen som har et ansvar for den totale dekningen.

Det samme har vært påpekt ikke bare i Tønne-saken, men også «Valla-saken» og «Giske-saken». Fellesnevneren er at navnene til enkeltpersoner er merkelapper på sakskompleksene. Dette er riktig, men bidrar åpenbart til et større trykk. Aftenposten velger, for eksempel, å ikke bruke betegnelsen «Bertheussen-saken», men «Trusler mot tidligere justisminister». Bildebruken er også relativt restriktiv.

Mediene kan eller skal ikke la være å omtale eller skrive om slike saker. Hvordan sakene dekkes, i presentasjon og omfang, er en nødvendig debatt og det er interessant at Aftenposten og NRK velger å gå foran og også er bevisste på hva andre medier publiserer.