ÅPNET: Samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF) åpnet det nye anlegget på Langrønningen den 3. juli. Foto: Julie Anda Hovland

Tiur’n ved Osmundsvann

Jeg er jeger, og jeg er opptatt av å ta vare på naturen. En selvmotsigelse sier noen, en selvfølge sier jeg. En jeger høster av et overskudd. Er det ikke overskudd, jakter ikke jegeren.

Det bor en tiur i åsen ved Osmundsvann i Bamble. Jeg vet det, jeg har sett den og jeg har jaktet på den. Tiuren er territoriell. Hvis en blir borte, tar en annen over. Territoriet ved Osmundsvann er truet, det er truet av vårt jag etter profitt. Økonomisk profitt slik den jaktes på i dag, er en trussel mot naturens overskudd.

Du har kanskje kjørt på den nye E18 sørover gjennom Bamble? Kanskje du har sett den nye bensinstasjonen ved Langrønningen? Skjønt, bensin er vel det de selger minst av. Kanskje du har tenkt at dette ble et flott anlegg? Det er vi nok alle enige i. Kanskje du også har sett at det graves og sprenges videre i området?

En hel åsrygg ved et idyllisk fiskevann som heter Osmundsvann er i ferd med å bli fjernet. Dette inngrepet er så stort at kartet må endres. Det er ikke bare trær som er hogd, et helt fjell knuses til stein og selges. Ikke fordi dette er et nødvendig tiltak for tilfredsstillende infrastruktur, dette er gjort fordi enda et storhandelsenter skal etableres og hamburgere fortæres.

Vi ønsker levende sentrum og mindre bilkjøring. Samtidig bygger vi ut handelssentrum langs E18!?

Det er nå søkt om å utvide dette området ytterligere. Flere trær skal hogges, nye fjell skal knuses og mer stein skal selges, og vi får tilgang på enda flere handelsområder der vi kan kjøpe nyttige og unyttige ting. Et gigantisk skogsområde i Bamble er i ferd med å bli rasert.

«Arbeidsplasser!» sier politisk ledelse. Selvsagt er vi avhengig av arbeidsplasser. Vi kan ikke leve av at tiuren har det fint, og hvorfor skal vi ta hensyn til en jeger og bikkja hans, eller hobbyfiskeren som nyter stillheten i naturen mens han venter på bevegelse i duppen og turgåeren som vil ut i det grønne.

«Det er fortsatt mye skog og mange andre fiskevann du kan benytte.» fikk jeg til svar på Facebook i en diskusjonstråd om dette temaet. Det er vel det som er kjernen i tematikken og viser arrogansen i tankesettet. Vi bygger stadig ned naturen rundt oss i en slags tro på at den alltids finnes et annet sted. Naturen er ikke en ubegrenset ressurs, og vi er avhengig av den for å overleve. Det er ikke lenger en selvfølge at vi fortsatt har natur andre steder.

Den kommunale styringsretten er i ferd med å bli en risiko for naturen. Langrønningen er ikke den eneste plassen bilister kan stoppe for påfyll av storhusholdning og burger. Det er stort sett en eller flere slike plasser i hver eneste kommune man passerer nedover E18. Utbygging av hyttefelt er et annet eksempel på hvordan enkelte kommuner raserer natur for lokal vinning. Vindmøller er et tredje, og kanskje det som nå har fått mest oppmerksomhet og plutselig gjort mange nordmenn oppmerksomme på at de muligens er naturvernere de også.

Naturvern handler ikke bare om CO₂ og klima, det handler først og fremst om å ta vare på den naturen vi har. Arealendringer, slik det planlegges på Langrønningen, ødelegger noe av den viktigste ressursen vår: Naturen rundt oss.

Ingen er motstandere av å skape flere arbeidsplasser, men vi må klare å finne en balansegang. Vi må tenke nytt og etablere arbeidsplasser som ikke går på bekostning av en bærekraftig naturforvaltning. Hvorfor bygge et nytt handelssentrum i skogen i Bamble? Hva skjedde med Rugtvedt egentlig? Hvorfor ikke utvikle de områdene som allerede er etablert, hvis behovet er så stort?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ole M. Stamland