Var den døde en normalt frisk 24-åring eller en 97 år gammel mann med en sviktende helse? Ingen kan vite når det legges lokk på informasjonen.

KOMMENTAR: Helseforetakene må være mer åpne om hvordan korona-viruset rammer.

«Man kan endnu ikke se noget vendepunkt i den spanske syke, det er stadig nye tilfælde, lungebetændelse og dødsfald. Sløidlærer Berh. Pedersen er ogsaa faldt for denne syke og dagen efter meddeles at ogsaa sønnen er død.»

Slik fortalte Varden om konsekvensene av spanskesyken for 102 år siden, og den lille notisen var typisk for dekningen. I 2020 er vi i en fullstendig annen virkelighet.

På mandag kunne Oslo universitetssykehus fortelle om sitt tredje dødsfall knyttet til koronaviruset. Ingen opplysninger ble gitt: «Sykehuset kan av personvernhensyn ikke gi ytterligere informasjon om den avdøde.» Ingenting om alder, kjønn eller om personen var frisk eller syk på annen måte.

Var den døde en normalt frisk 24-åring eller en 97 år gammel mann med en sviktende helse? Ingen kan vite når det legges lokk på informasjonen.

En slik tilnærming til «personvernhensyn» er et gedigent problem. Årsaken er hvordan helsepersonelloven tolkes. Og den tolkes så strengt at det i en tid har vært skarp debatt mellom medienes organisasjoner og helsemyndighetene. Så sent som i slutten av februar hadde kommunikasjonssjefen på Sykehuset Telemark, Lars Kittilsen, en utlegning om temaet i Dagens Medisin – riktignok ikke knyttet til korona-krisen, men temaet var det samme – altså hvorvidt helseforetakene bør gi opplysninger om pasientene. Hans forsvar for taushetsplikten er sterkt og han går langt i å antyde at journalister og redaktører ikke forstår «taushetspliktens verdi» og at mediene er «en beskytter for storsamfunnets nysgjerrighet».

Det er helt vesentlig å påpeke at helsepersonelloven er soleklar på at taushetsplikten ikke er til hinder for å gi opplysninger dersom «individualiserende kjennetegn er utelatt» og/eller «når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre». Dersom en pasient dør, kan det gis opplysninger «dersom vektige grunner taler for dette». «Samfunnets interesser» skal være med i en slik vurdering.

«Mangelfull eller upresis informasjon i den situasjonen Norge er i nå, kan bare bidra til å̊ skape grobunn for rykter, spekulasjoner og feilinformasjon. De redaktørstyrte mediene er opptatt av å̊ gi korrekt informasjon om hvordan epidemien utvikler seg. For å kunne gjøre det er vi avhengige av at helsemyndighetene bidrar med opplysninger, selvsagt innenfor de rammene som personvernet og taushetsplikten setter,» skriver Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund i et brev til Helsedirektoratet.

Sykehusene har full anledning til å bidra mer til åpenhet rundt konsekvensene av pandemien. Og det mener jeg er viktig, for jo større åpenhet og jo mer man vet, jo mindre usikkerhet. Dette handler ikke om sløydlærer Pedersen eller nysgjerrighet, men samfunnets behov for faktabasert kunnskap – som igjen gir mulighet til å forstå den alvorlige situasjon vi er i.