Vern Bjørntvedtskauen gjennom bruk

«De grønne» MDG vil frede Bjørntvedtskauen. Tanken er at denne utrolig viktige grønne lungen syd for Porsgrunn sentrum skal bli spart for utbygging. Jeg forstår deres frykt, for de utbyggingskåte i Arbeiderpartiet med ordføreren i spissen er sultne på å vise handlekraft gjennom å bruke grøntarealer til boligtomter. Men bruk ikke fredning - det stenger folk flest ute.

Med Skrukkerødtoppen tok Ap i sin tid en solid del av Bjørntvedtskauen til boliger. Nærområdet tilhørte skolebarna i Grønli og Flåttenområdet, men heldigvis resten av «Skauen» ble liggende. Nå står ordfører og partiet hans sammen med Frp og vil ta Bymarka som også er et av bybefolkningens viktigste grønne områder. Ikke minst er denne marka en nødvendig grønn sone for universitetsområdet og jordbruket på Vallermyrene. Sammen med Frydentopp i vest og Borgeåsen i nord, så er alle disse «leke-skogene» grønne lunger som underbygger bokvaliteten i byen.

Vi trenger de grønne markene rundt byen for at selve byområdet kan fortettes. Tettbebyggelse og moderne bymiljø er ikke bare brustein, sykkelstier og plener samt noen trær her og der. Vi trenger natur og steder der barn kan utfolde seg. Der voksne på tur kan finne ro og fred. Slikt skaper trivsel. Hva har vi brukt for å få solgt byen til de som har og fortsatt skal etablere seg i sentrumsnærhet? Her er reklamert både med barnevennlighet, «grønt» og med gode friluftslivsmuligheter. Det var vel ikke de lange bilturer til Svanstul og Luksefjell i nabokommunen man da snakket varmt for?

Jeg har gjennom snart 60 år vært med i kampen for bevaring av de grønne nærområdene i byen. Med tiden har det vist seg at flere og flere støtter opp om disse tankene. Merkelig nok har Arbeiderpartiet sviktet. Partiet sto engang for Porsgrunns boligpolitikk som ga alle sjansen for å realisere sine boligdrømmer. Nærområder med skog ble spart for å skape trivsel og muligheter for sunn livsførsel. En viktig del av dagens drøm er natur og livsvilkår som sikrer våre barns framtid, da bygger man ikke ned det forrige generasjon tok vare på for å høyne bokvaliteten.

Men å frede, det blir for drøyt. Folk skal bruke og leve der. Med fredning settes stengsler. Du skal ikke, kan ikke, og vil du noe så må du søke. Vi går mot hjemmepåske. Bruk den til turer i nærområdene, vis byggekåte entreprenører og politikere at den bynære natur er «vår».

Da trenger ikke overordnede myndigheter å legge ned forbud. Og da kan en frustrert ordfører legge prestisjeutbyggingen død. Han kan slippe å stå på avisens forside for å slåss mot de fæle myndighetene. Det blir ro og fred omkring denne arealbruken.