Foto: Tegning: Ole Johnny Hansen

Vi bør ha som mål at vi ikke trenger hardbrukshus

KOMMENTAR: Hardbrukshus er ikke løsningen. De er snarere et symptom på et større problem.

Hardbrukshusene er tilpasset folk med dårlig boevne. Ordet «boevne» dukket opp i språket vårt for drøyt 20 år siden, men hva betyr det egentlig? I starten ble det iblant brukt om nye innvandrere som ikke var vant til at søpla skulle i dunker utenfor blokka, og isteden kastet den ut vinduet. I senere år er ordet nesten utelukkende blitt brukt om mennesker med rusproblemer og psykiske lidelser. Deres manglende boevne handler ikke om at de ikke vet hvordan man bor, men de har ikke krefter og ork til å rydde, vaske og kaste søpla si. De har nok med å overleve og skaffe det de trenger av rusmidler fra dag til dag. Noen har dessuten en sterk samlemani, men ikke overskudd og struktur til å holde orden i alt de samler på.

Bestemoren min ville trolig påstått at boevne handlet om folkeskikk, men Det norske akademis ordbok definerer det slik: «evne til å innrette seg hensiktsmessig i sin bolig og skjøtte den». Redaktør Hilde Haugsgjerd i Aftenposten skrev i 2005 at: «Har man boevne, så vet man at kjøkkenutstyr må vaskes opp når det er brukt. At matrester ikke må bli liggende i dagevis. At det ikke må tennes opp bål i oppgangen eller kastes søppel og møbler ut av vinduene. Er man uten boevne, så har man det kaotisk og helsefarlig i sin egen leilighet. Og man ødelegger og skaper vanskeligheter for naboene sine.»

De to avsnittene over er hentet fra en omfattende reportasje Varden publiserte i oktober, om såkalte hardbrukshus. Når vi ser hvilken utvikling vi har hatt i Grenland de siste månedene, mener jeg det er grunnlag for å reise alvorlige og grunnleggende spørsmål om dette konseptet som sådan. Min hypotese er at hardbrukshus ikke er løsningen på noe som helst. Det er snarere en oppskrift på mer trøbbel.

Les også
Bli med inn i hardbrukshusene: - Jeg liker å bo her, for her slipper jeg all dritten. Narkotika og sånn

Hardbrukshusene er imidlertid en løsning på noe – og det er, som det heter i helse- og omsorgstjenesteloven, kommunenes forpliktelse til å «medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker».

Ved å anskaffe, plassere ut og tilby uknuselig husvære til personer som ikke er i stand til å bo i mer «normale» boliger, oppfyller kommunene dermed denne forpliktelsen. Og det kan godt være at dette fungerer for noen. At dette er helt kurant og ok. Hvis det imidlertid er slik at man ikke har «boevne» er det sannsynligvis en årsak til det. Det bør være nokså innlysende at man ikke behandler «manglende boevne» ved å tilby en kåk man ikke klarer å smadre.

Menneskene som blir karakterisert med dette har, i veldig mange tilfeller, såkalte ROP-lidelser. Det er tale om rus og psykiatri. For en tid tilbake plantet en kar i Porsgrunn en øks i panseret på en politibil. Blant veldig mye annet. Nabolaget var rett og slett redde for mannen. Det er fagfolkenes oppgave å diagnostisere, men det er åpenbart at mannen har større utfordringer enn at han bare blir litt irritert.

På Kjørbekk har politiet hatt over 30 utrykninger til en hardbruksbolig siden september. Nå er en 35 år gammel kvinne fengslet. «Politiet opplever det slik at siktede sammen med sin mann, nærmest terroriserer nabolaget på Kjørbekk med gjentatte tilfeller av ordensforstyrrelser og kriminelle handlinger. Det er opplyst at beboerne er fortvilet,» heter det i fengslingskjennelsen. Kun tre uker etter at de flyttet inn var det møte i lokalutvalget.

– Dette er blitt en akutt situasjon og må løses nå. La dem bo på hotell eller lei en campingvogn til dem inntil man finner en varig løsning, sa Inger Christensen (Rødt) da Gimsøy lokalutvalg behandlet saken.

Et bedre eksempel på «not in my backyard»-uttalelse er det knapt mulig å finne. Og helt feil, selvsagt. Hardbrukshus, hotell eller campingvogn løser ikke noe.

Bare for å gjøre det helt klart: Jeg er ikke ute etter å ta de som bor i hardbrukshus. Men jeg kan forstå at mange ikke vil ha dem i nabolaget. Jeg er mer opptatt av hvordan vi, som samfunn, har stilt oss og hva vi gjør og ikke gjør.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi som jobber i mediene, og følger politiets arbeid på daglig basis, har inntrykk av at stadig mer av politiets tid og ressurser går med til å håndtere det som grovkategoriseres som «psykiatri». Østlandets Blad i Follo skrev i starten av året at politiet i øst politidistrikt, altså Follo, Romerike og Østfold, i 2019 rykket ut på 3600 tilfeller av psykiatri. Ti om dagen, med andre ord. I 2018 var tallet 2800.

I 2020 døde 95 personer i trafikken I Norge. Det er historisk og gledelig lavt. Som samfunn bruker vi mye tid på å diskutere trafikksikre veier, fartsgrenser og hvor sikre bilene er. Til sammenlikning ble det, i 2018, registrert 674 selvmord i Norge. Seks ganger så mange. Samme år ble det registrert 286 narkotikautløste dødsfall blant bosatte i Norge. Tre ganger så mange. Vi snakker ikke like høyt om rus, psykiatri og psykisk uhelse som trafikksikkerhet. Vi gjør ikke det.

Det er mer enn én ting som indikerer at vi beveger oss i feil retning. At det er mange som har problemer.

Vi bør begynne å slutte å snakke om hardbrukshus som «siste utvei». Eller som en løsning. Disse boligene framstår snarere som et av de fremste symptomene på at vi fører en politikk og praksis som ikke holder mål. Der vi ikke gjør nok for det som er en av de mest sårbare gruppene vi har her i landet. De trenger ikke tak over hodet de ikke klarer å ødelegge. De trenger hjelp.

Det er ikke sikkert at folk er farlige fordi de kaster hvitevarene ut vinduene, ruser seg eller ikke har kontroll på livet sitt, men noen kan være mer enn bare ubehagelige for nabolaget. Noen kan være direkte farlige for andre. Noen har åpenbart ikke godt av å bo for seg selv. Noen trenger døgnkontinuerlig oppfølging og lås på døra. Bokstavelig talt. Dette er selvsagt svært kostbart.

Men hvorfor skal vi bry oss om menneskene som ikke bare begår kriminelle handlinger, men som også har tunge utfordringer med rus og psykiatri? Først og fremst fordi det er mennesker, men også fordi det sannsynligvis vil være lønnsomt for oss som samfunn at de fungerte bedre. I det minste ikke legger beslag på så store ressurser, enten det dreier seg om politi, helsevesen eller kommunene de bor i.

Det gjøres så usedvanlig mye godt arbeid innenfor rus- og psykiatri-feltet at man skal være forsiktig med å peke på alle dem som legger ned en formidabel innsats her. Jeg konstaterer imidlertid at fagfolk peker på at den såkalte «gylne regel» ikke følges, altså at «det er et politisk mål at psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) skal prioriteres sterkere enn somatisk sektor».

At nedbyggingen av statlige sengeplasser har vært formidabel gjennom mange år. At mange havner mellom flere stoler, der de er for syke til å være i fengsel og for farlige til å være på sykehus – og dermed blir problemet overlatt til kommunene. At den såkalte samtykkekompetansen gjør at de som har behov for behandling selv sier nei.

Psykiatri-overlege Fred Heggen er blant dem som har påpekt flere av disse tingene. Blant annet at vi har fått et lovverk som forbyr bruk av tvang mot psykotiske eller maniske pasienter som anses som samtykkekompetente. Han har tatt til orde for at det må være såkalt reell samtykkekompetanse – fordi han «er av den oppfatning at virkelig samtykkekompetanse må innebære at pasienten fullt ut forstår konsekvensene av sine valg og handlinger».

At det er for lang ventetid og for liten kapasitet. Som kanskje gjør at man skrives ut for tidlig. Hvis man brekker begge beina er det ingen som skrives ut av sykehus med gips kun på det ene beinet fordi det ikke var ressurser nok til å behandle begge. Det er forskjell på somatikk og psykiatri. Den fysiske helsen er, i motsetning til den psykiske, ofte synlig. Og langt mindre tabubelagt. Fortsatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mitt nyttårsønske er at vi gjør mer for disse. At vi tar dem enda mer på alvor. At vi beveger oss mot en situasjon der vi ikke har hardbrukshus.

Fordi vi ikke trenger dem. Fordi vi har bedre tilbud til dem.

God helg, Telemark – og godt nyttår!

Foto: Ole Johnny Hansen