Foto: Privat

Vi har en plikt til å hjelpe de som er svakere stilt, men hardbrukshus er neppe løsningen

LEDER: Ny lov skjerper inn kravene til kommunenes boligpolitikk, men mye tyder på at utfordringene er helserelatert.

Denne uken sitter en 35 år gammel kvinne på tiltalebenken i Nedre Telemark tingrett. Hun er tiltalt for over 20 straffbare forhold, deriblant drapstrusler mot en nabokvinne. I rettssaken kom det også fram at kvinnen og ektemannen skal møte Skien kommune i retten i juni. Kommunen vil kaste dem ut av hardbrukshuset de bor i – og som kommunen eier.

Les også
Fryktet av nabolaget: Her forteller Kjørbekk-kvinnen om hvor hun vil bo i framtida

Det er ikke å overdrive at det har vært støy rundt hardbruksboligen på Kjørbekk. Saken er først og fremst trist og spesiell, men ikke veldig unik. Denne uken ble årsmeldingen for boligkontoret i kommunen lagt fram. Dette er en relativt stor del av Skien kommune, som disponerer 971 boliger der mer enn 1500 er bosatt.

Det er viktig å understreke at det er kun et lite fåtall som har så store utfordringer i livet sitt at de må bosettes i uknuselige hus. Kommunedirektøren finner likevel behov, i årsmeldingen, for å påpeke at «det er fortsatt store utfordringer og kostnader i henhold til boevnen hos mange av leietakerne», og særlig for beboere med rus- og psykiatrilidelser: «Det bosettes enkeltbrukere gjentatte ganger grunnet vanskeligheter med å holde på den boligen de får tildelt», som «kan skyldes hærverk på boligen, husleiegjeld eller nabolagsproblemer» som igjen «gir meget høye utgifter for kommunen».

Det kan ikke stikkes under stol at dette er en betydelig utfordring for kommunen og – i ytterste konsekvens – fellesskapet. Det heter, i sosialtjenesteloven, at kommunen skal «medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet».

Et forslag til en ny lov om kommunens ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet er på trappene. Det er grunn til å spørre seg om regjeringens forslag løser veldig mye ved å skjerpe inn og presisere det som i dag er et tvetydig og hullete lovverk – overfor en gruppe mennesker som selvsagt trenger et sted å bo, men først og fremst hjelp.

Så kan man spørre seg om dette er en plikt, og hvor langt det offentlige må og skal strekke seg for å sørge for at folk har et sted å bo. Hvis man ikke «klarer å bo» må man anta at dette er en konsekvens av noe annet, og først og fremst at det er helserelatert. Vi har, som samfunn, en plikt til å hjelpe de som er svakere stilt, og boligsosiale virkemidler er åpenbart en del av løsningen, men det er ikke gitt at hardbrukshus eller strengere krav til kommunene er løsningen.

Det framstår som en mer langsiktig – og komplisert – løsning å sette inn en større innsats for å bli kvitt de helserelaterte problemene.