Vi har ingen å miste

LESERINNLEGG: NRK-dokumentaren om nettverket av unge jenter på Instagram som deler bilder av selvskading og selvmordsforsøk utfordrer meg som politiker. Jeg må våge å kjenne på den menneskelige smerten dette innebærer for å behandle dette temaet på en god måte politisk.

Jeg vil takke Innafor-redaksjonen i NRK som har gått inn i dette. For med denne kunnskapen erkjenner jeg som politiker at det forebyggende arbeidet må styrkes enda mer. Slik at unge mennesker kan få lære mer om hvordan de kan tåle og takle livet, slik at døden ikke blir en ønsket utvei. For vi har ingen å miste.

Jeg kjente ikke Andrine. Men jeg kjenner igjen det menneskelige behovet for å søke sammen med andre i samme situasjon, som kan forstå meg. Der jeg kan finne en plass i et fellesskap, få en rolle og en betydning. Der andre vet hvem jeg er og forventer noe av meg.

Jeg kjenner igjen behovet for bekreftelse og tilhørighet. Savnet etter en nær relasjon til et annet menneske som kan se, høre og forstå meg. For i møte med andre formes mitt bilde av meg selv, min selvoppfatning. «Ubuntu. I am because of you».

Jeg kjenner på sorg over tapet av flere unge jenter etter å ha sett dokumentaren. Tankene mine går til alle som er berørt av selvmord i nåtid eller fortid. Filmen gir meg også kraft til å gå løs på et viktig samfunnsoppdrag. Som trenger forsterkninger.

En tredjedel av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker. Årlig er det 9.000 selvmordsforsøk blant jenter og 4.000 blant gutter (Norsk Helseinformatikk). Det er mange mennesker som er i en dyp fortvilelse, med eller uten en psykisk lidelse. Det er også tungt å ta innover seg at det ikke finnes en politisk «quick fix».

I livet kan vi alle kjenne på streif av meningsløshet og ensomhet, at vi er uten betydning. Det er smertefullt. I følge LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord er det mange selvmordsnære som har en selvoppfatning som preges av at de er uten betydning, en belastning for de rundt seg. At alle vil få det bedre om de blir borte. Men vi har ingen å miste.

Studien «Ikke slipp meg» (2012) handler om unge og psykisk helse. Den viser at psykiske helseproblemer ofte henger sammen med forhold tilbake i barndom, oppvekst og grunnskole, hvor spesielt mobbing og ensomhet går igjen. Den vektlegger også betydningen slike erfaringer har senere i livet, i møte med arbeid, utdanning og voksenlivet forøvrig. Derfor tar KrF og regjeringen opp kampen mot ensomhet. Og skoleledere og lærere kjemper kampen mot mobbing i skolen hver eneste dag. Men vi må gjøre mer.

Vi må øke oppmerksomheten rundt psykisk helse blant unge, gi språk og verktøy til å håndtere vanskelige situasjoner, stress og kriser. Vi må gi alle som jobber med barn og unge har den kunnskapen de trenger til å møte unge i denne faresonen. Vi må gjennomføre forebyggende program i skolen, for eksempel YAM, slik at unge får de verktøyene de trenger i en tidlig fase. Livsmestring styrkes i skolen framover, det er bra.

Vi må gi de ansatte i helsevesenet bedre kunnskap om selvmordsforebygging. Og vi trenger arenaer i alle kommuner der unge kan gå til når livet kjennes uoverkommelig, med nullterskel. Regjeringen er i gang med ny nasjonal handlingsplan for selvmordsforebygging.

Jeg mener Trygve Skaug har formulert en god overskrift for planen: - Vi har ikke plass til avstand mellom oss. For i en god relasjon kan vi dele noe av livets smerte. Da kan smerten avta, og livet kan kjennes verdt å leve.

Et samfunn består av mange fellesskap og relasjoner. Det kan virke uoverkommelig og stort. Men la oss begynne i egne liv, med de menneskene vi passerer og forholder oss til i hverdagen. Vi har et ansvar for at de rundt oss kjenner seg bekreftet, hørt og forstått. Først da står ingen alene. Og det blir lettere å velge livet.

MANGE SLITER: Det er utrovekkende mange unge som sliter med å takle livet. Foto: Sara Johannessen