Foto: Ole Johnny Hansen

Vi har skiftet. Og kommer neppe til å bytte tilbake

KOMMENTAR: Så var vi der, vi også. At vi ble såkalte elbilister.

Og jeg tror vi, med relativt høy grad av sikkerhet, kan fastslå at vi aldri mer kommer til å ha en bensin- eller dieselbil. Noe som ikke er spesielt oppsiktsvekkende eller sjokkerende, men som – i stort – sier noe om en utvikling jeg oppfatter som godt over snittet fascinerende.

Saken er at vi er en helt ordinær barnefamilie. To voksne og to barn. Den firbeinte mangler, riktignok. Vi kjører også en del. I alle fall jeg. Det ryker med en god del kilometer i embeds medfør. Det er litt avstander i Telemark og rett som det er må jeg «utaskjærs» også. Vi snakker ikke om spinnville kjørelengder, men det blir 25.000 kilometer i året. Noe som er godt og vel det dobbelte av gjennomsnittet for personbiler her i landet. Som er 11.883 kilometer, ifølge de som har greie på slikt. Altså SSB.

Vi klarer oss med én bil. Heldigvis. Men da må også bilen vi har fungere til det meste. God plass til unger og pargas. Hengerfeste. Firehjulstrekk. Ettersom jeg tilbringer en del tid i bilen, setter jeg også visse krav til komfort. Ikke at jeg er en spesielt sart sjel, men hvis jeg er fire timer i bilen en dag (noe som skjer nå og da), bruker jeg gjerne tiden til å snakke i telefon eller oppdatere meg på radio og podkaster. Min forrige bil var så visst ingen skranglekasse, men jeg merket svært godt at jeg ble godt «kjørt» etter dager der mye tid gikk med til å rope inn i en handsfreetelefon som var skrudd på maks. Jeg har funnet ut at fravær av støy og lydisolering av kupeen har en formidabel verdi.

Sammenlignet med «fossilbil» er elbil som å rusle over fjorden i seilbåt. Akkurat nå har jeg takboks på bilen. Som er det mest støyende og omtrent som å seile med fenderne ute. Elbil er velsignet stille. I alle fall den vi har. Luksusproblem.

Disse linjene skal så visst ikke være reklame for verken elbiler eller bilen vi har gått til anskaffelse av, men vi har altså funnet en doning som oppfyller kravene over. Like etter årtusenskiftet hadde jeg en arbeidsplass i hovedstaden der vi hadde en elbil til disposisjon. Du husker kanskje den «trekantede» og bitte lille bilen man kunne parkere på tvers langs fortauet uten at den stakk ut i veien? Det var en Kewet. Rekkevidden var tre-fire mil. Den lignet mest en moped med glassfiberkarosseri. Jeg husker levende den dagen jeg skulle kjøre fra Oslo sentrum og til Alna (og nødvendigvis tilbake igjen). Rekkeviddeangsten stod ut av ørene på meg, men dette var ingen ting mot den helt reelle frykten jeg hadde mens jeg kjørte på Ring 3; en kollisjon og jeg hadde vært makrell i tomat. Følte jeg selv, i alle fall.

Det er opplagt useriøst å sammenligne en norskprodusert elbil som ble laget for over 20 år siden og bilene som nå er hyllevare og lages av de store bilprodusentene, fullstappet med teknologi og sikkerhetsløsninger. Utviklingen, derimot, er fascinerende. Det er ikke bare bilindustrien som har utviklet seg, men det er et enorm teknologisk framskritt at man har klart å lage fullverdige og gode biler der det aller mest sentrale – altså motoren – er byttet ut med et batteri.

Vår nye bil er stor og tung. Ingen olabil, men snarere en sak som veier 2,5 tonn. Til moderne elbil å være bruker den også relativt mye strøm. Summa summarum vil jeg anta at det går med 2,5 kWh per mil. På ett år blir det i 6250 kWh hvis man kjører 2500 mil. Og det gjør man jo. Vi er sannsynligvis ikke så langt unna det en del familier bruker på varmtvann. Å kjøre to-tre mil bruker omtrent like mye strøm som å kjøre oppvaskmaskinen en runde. Noe den for øvrig gjør hver dag.

Jeg har oppdaget at den såkalte rekkeviddeangsten er noe som først og fremst rammer folk som ikke har elbil. Det har overrasket meg en smule. Faktisk er det slik at jeg synes det er behagelig å slippe å kjøre innom bensinstasjoner for å fylle bensin hele tiden. I det daglige blir det til at man ikke tenker på lading. Så hender det åpenbart at jeg kjører mer på én dag enn hva batteriet kan tilby, og man må stoppe for å lade. Ikke ofte, men det hender. Og er verdens minste problem. En lynlader gir én mils rekkevidde per minutt eller så. På den tiden det tar å gulpe nedpå en baconpølse har man fått det man trenger, og vel så det, på å komme seg hjem eller dit du skal. Det hele er forbausende enkelt, kjapt og tilgjengelig.

Hvis man tar i litt og regner at 1 kWh koster 1 krone (med nettleie, avgifter og det hele), er «drivstoffkostnaden» med elbilen det samme på ett år som det var på tre måneder med den forrige bilen. Som var en hybridbil med meningsløst stor bensinmotor.

Det er her jeg lar meg fascinere en smule, for det er relativt utrolig at det er mulig å flytte rundt på så mange kilo bil, voksne, unger og pikkpakk på en så energieffektiv måte. Og jo, jeg har fått med meg at det blir stilt spørsmål ved om elbilmotorene er så effektive som mange skal ha det og at elbilene kanskje ikke er så miljøvennlige som det blir påstått. Kan hende det er en del som er nokså irriterte på at godt gasjerte folk skal få kjøre rundt nærmest gratis, uten å betale veiavgift, bompenger og parkering, i biler som koster en god million. På vei til Birken med kondomdressen i bagasjen og med lydbok om lederutvikling eller Händels Messias på full guffe på det momsunntatte Bose-anlegget i bilen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jo, kanskje, men ikke helt. Jeg registrerer at det er delte meninger om totale utslipp gjennom et livsløp, at elektrifisering av hele bilparken kommer til å kreve mye av infrastrukturen for kraft og flere andre ting, men i hovedsak er de fleste, kritiske innvendinger mot elbiler ikke veldig presise. Endog direkte feil. Vi har ikke byttet til elbil fordi vi tror at det redder kloden. Andre fordeler er, i praksis, mer tungtveiende, men jeg får et knepp bedre samvittighet av å ikke bidra til lokal forurensing gjennom partikkelutslipp fra eksos. For eksempel. En elbil sliter like mye på veiene som alle andre biler, men det blir mindre eksos av det.

Et åpenbart problem med elbiler er at salg og bruk av dem fører til mindre avgifter i statskassen. Hvis alle hadde kjørt elbil i morgen, ville staten fått et problem med «inntektssiden» sin. Samtidig er verdt å bemerke at det har vært et sterkt, politisk ønske at vi skal gå fra fossile til fornybare energikilder – og hva gjelder biler har denne politikken fungert usedvanlig bra. Elbilinsentivene er kanskje noe av det mest effektive norske politikere har vedtatt. Myndighetene har lagt til rette for at vi skal kjøre på strøm. Og folk gjør det. Konsekvensen er lavere inntekter. Alt er helt etter hensikten. Nå virker politikken tilsynelatende så bra at vi må slutte med det. Forstå det, den som kan.

Dette har jeg for øvrig ment lenge før det ble aktuelt å skifte til elbil. Nå klarer jeg ikke helt å se hvorfor jeg skulle skifte tilbake til bensin eller diesel. Verden går framover. Bokstavelig talt.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen