Korona: Gisle Roksund om den nye bølgen. Foto: Fredrik Pedersen

Vi kan ikke fortsette å stenge ned fordi helsetjenesten ikke er rustet til å ta seg av de syke

Det er måten sykehusene får sine penger på, som er problemet. To år med pandemi har ikke endret dette.

Intensivavdelingene på sykehusene kneler etter to år med pandemi og samfunnet stenger ned i frykt for at helsetjenestene skal kollapse. Hvor blir det av de politiske forslagene som kan gjøre noe med kapasiteten til sykehus og fastleger.

Her om dagen leste jeg i Dagbladet at koronapandemien så langt har kostet Norge 67 milliarder kroner i ekstra utbetalinger fra Nav. 67 milliarder kroner i utbetalinger for å ta vare på folk og samfunn for å unngå at helsevesenet bryter sammen. Hva om myndighetene i stedet hadde brukt en del av disse pengene på å styrke intensivavdelingene og fastlegeordningen? Så kunne kanskje helsetjenesten tåle mer smitte og sykdom?

Intensivavdelingene på sykehusene kneler etter to år med pandemi. Avdelingene er sulteforet, spesialsykepleiere bryter sammen, og over 700 intensivsykepleiere har sluttet de siste årene pga urimelige arbeidsforhold. Allerede ved starten av den siste smittetoppen er vi helt på grensa av hva intensivavdelingene klarer. I utgangspunktet ligger intensivkapasiteten lavt i Norge, sannsynligvis på ca 20-25% av f.eks kapasiteten for en tilsvarende befolkningsstørrelse i Tyskland.

Antall sykehusplasser er halvert i Norge de siste 40 årene. Organiseringen av sykehusene som foretak, med de krav som følger blant annen av regnskapsloven, innebærer at sykehusene etter foretaksreformen for 20 år siden skal drive med overskudd. Flere sykehus går med store overskudd, f.eks gikk Akershus universitetssykehus i fjor over 400 millioner i overskudd.

Samtidig er finansieringsordningen slik at sykehusene taper penger på å ha tomme senger i beredskap. Mens operasjoner gir sykehusene inntekter, er behandling av intensivpasienter å regne som utgifter for sykehusene. Sykehus som har som mål å gå med overskudd, prioriterer derfor ned det som er dyrt: beredskapslagre, ekstra sengekapasitet og nok utdannet personell. Det er måten sykehusene får sine penger på, som er problemet. To år med pandemi har ikke endret dette.

Helt uavhengig av pandemien er fastlegeordningen i fritt fall. Erfarne leger slutter, og unge vil ikke søke pga for stort arbeidspress. Nærmere 150 000 nordmenn står nå uten fast lege. Legevaktene er i ferd med å kollapse flere steder. Men myndighetene finner ikke de 3-4 milliardene som skal til for å redde en ordning som sikrer hele befolkningen grunnleggende legebehov i kommunene ved at vi kan få inn nok unge leger i ordningen. 67 milliarder i utbetalinger for Nav finner man, for ikke å snakke om alle de andre støtteordningene som graves fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Samfunnet stenges ned rett før jul av frykt for at helsetjenesten skal kollapse. Folk og familier må være mindre sammen. Skoler stenges, idrettsarrangementer avlyses, konserter avlyses, familieselskaper går i vasken. Restaurant-, reiselivs- og kulturbransjen blør. Friske folk holdes hjemme i lange tider av frykt for videre smitte. Den minste forkjølelse gir grunnlag for sykefravær. Sykefraværet går selvfølgelig i været. En rekke arbeidsplasser stenger ned, folk permitteres og sies opp.

Folk blir syke av tiltakene. Allerede ensomme personer må leve i isolasjon. Personer som er deprimerte pga ensomhet, får situasjonen sin betydelig forverret. Folk utvikler stadig ny angst: angst for sykdom, angst for naturlige møtesteder og sammenkomster, og angst for vaksiner. Sykehusene gjeninnfører besøksforbud.

Nedstengningen får uante konsekvenser nå etter to år med ulike begrensninger. Folk er trøtte og leie. Veldig mange sliter nå med motivasjonen for å stå på i «dugnaden».

I en uendelig rekke av pressekonferanser står statsråder og helsetopper og forteller oss hva vi bør og ikke bør eller skal gjøre. Vaksinasjon er kjempeviktig og nødvendig. Selvfølgelig. Men hvor blir det av forslagene som gjør noe med kapasiteten på sykehusene og i fastlegeordningen? Politikere og myndigheter må umiddelbart sørge for at sykehusene øker sin beredskapskapasitet enten ved pålegg eller ved å endre finansieringen slik at beredskap og intensivpasienter blir «lønnsomme», samt stabilisere fastlegeordningen. Det står kun på viljen til å styre ressursbruken. Vi kan ikke fortsette å stenge ned samfunnet fordi helsetjenesten ikke er rustet til å ta seg av de syke.

Pessimisten i meg aner mørke skyer: med fortsatt nedstengning kan næringslivet miste troen på framtida. Folk strever med strømpriser og boliglån. Renta steg nylig. Hva skjer om vi får et boligkrakk? Kommer vi inn i en negativ økonomisk spiral? Får vi en resesjon? Det vil få uante konsekvenser for vanlige folk. Nedstengning på nedstengning trekker i gal retning i dette bildet.

Optimisten i meg velger å håpe at politikere og helsebyråkrater omsider vil komme til fornuft og ruste opp intensivkapasiteten og stabilisere og styrke fastlegeordningen, slik at vi alle kan se en ende på denne pandemien.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det hadde vært litt av en julegave.

Gisle Roksund

Fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin