Det er mange som har fulgt Veronika Olsen gjennom sykdom og prøvelser denne høsten. Lillejulaften døde hun brått fra familie og venner, og fra alle i heiagjengen i bygd og by. Sorgen er stor.
Veronika døde på lillejulaften: – Det er veldig vondt for oss
Veronika var en «one-of-a-kind»-gjennomført positiv og raus person. På gården Veirud i Bø var det åpent, ja, nesten konstant gjennomtrekk, fordi alle var så velkomne. Til og med journalister fikk komme og gå helt til det siste.
Veronika hadde tid og evne til å være der for folk, både på jobb og hjemme, og hun var flink til å lytte. Hun gav også mye av seg selv. Uten filter, som hun stadig minte oss på. Og det var det mange som satte pris på.
Så autentisk og livsnær, og likevel så klar over at døden var neste stopp. Det snakket hun også om. Og hvor viktig det var å glede seg over de bittesmå øyeblikkene hver eneste dag.
Vi trenger flere Veronikaer. Flere som byr på seg selv og flere som åpner dører.
«Husk at folk ikke later som om de er ensomme. De later som om de ikke er ensomme,» skrev generalsekretær i Sjømannskirken, Jeffrey Huseby, i en førjulskronikk i Bergens Tidende.
Han oppfordret folk til å løfte blikket i jula.
Veronika løftet blikket. Åpnet døra og slapp folk inn.
Det er lett å bli fortvilt over onde krefter i verden. Til og med julefeiringa i Jesu fødeby Betlehem ble avlyst på grunn av krig i år.
Men Veronika holdt fast på det gode og beholdt håpet. Takk for at vi fikk bli kjent med deg, Veronika!