Asbjørn Saavisson Dyrdal  signerte med bumerket sitt, slik bønder som ikke behersket skrivekunsten       gjerne gjorde.
Asbjørn Saavisson Dyrdal signerte med bumerket sitt, slik bønder som ikke behersket skrivekunsten gjerne gjorde. Foto: Telemark Museum

Asbiørn lot seg ikke stoppe av kongens menn

LOKALHISTORIE: Fattig, hissig, analfabet, på kant med loven, flittig med kniven og fradømt hus, jord og levebrød. Bonden Asbiørn Saavisson Dyrdal levde i Øyfjell i Vinje på siste halvdel av 1600-tallet.

Han var ikke mors beste barn, og kongens menn ville ha has på ham. Men stadig vred han seg unna. Vi kjenner ham gjennom tingbøkene, der han blir stevnet gang på gang, og et dokument der han 23. september 1684 undertegner en erklæring om å forlate gården Dyrdal. Dokumentet er i Telemark Museums arkiver. Det er skrevet i en skikkelig snirklete dansk kansellistil og starter slik:

«Kiendis jeg Asbiørn Solfuessøn, boende paa Dyrdall i Ødefield, at som min paaboende gaard ovfer Gield udsat og ved indførsel og Dom mig fradømt for een anseelig Summa Penge, og derpaa voxende Landskyld af Gaarden….»

Måtte flytte

Hvor stor familien er vet vi ikke, men at han har kone og barn kan vi regne med. En kilde forteller at et av barna hans dør vinteren 1693.

Han bor på gården Dyrdal i Øyfjell, men er tidligere fradømt eierskapet til gården på grunn av gjeld. Og etterpå har han heller ikke betalt landskylda si på lang tid, eller leien som vi ville sagt i dag. Han lover i dokumentet fra 1684 å flytte innen utgangen av 1685 og «efter dend dag aldrig mig meere dermed at befatte».

En av dem som undertegner er fogden i øvre Telemark, Jørgen Schnell. På skriften ser det ut som det også er han som har forfattet dokumentet. Fogdene hadde både politimyndighet og krevde inn bøter og skatt for kongen. Men det skremte ikke Asbiørn til å holde ord.

Landskyld = leie

Landskylda ble stort sett betalt i naturalier på 1600-tallet. Det kunne være i dyrehuder, smør eller fisk, alt etter som hva gården produserte. De fleste i Norge leide jorda si og var leilendinger i Norge på denne tiden, selv om selveie var noe mer vanlig i Telemark enn resten av landet. I 1661 eide 19 % selv den jorda de drev i Norge. Asbiørn hadde vært selveier, men var blitt leilending på den gården han før selv eide.

Krig og skatt

Hvorfor Asbiørn kom i denne ulykkelige situasjonen kan vi spekulere i. Han har altså en stor ubetalt gjeld. Det kan ikke være til banken, for noe bankvesen fantes ikke i Norge på denne tiden, det hører først 1800-tallet til. Har han tatt opp lån hos privatpersoner han ikke kan betale? Tja, det kan selvsagt være mulig, men ikke så sannsynlig. Det må være store summer det er snakk om når han mister hele gården.

Både penger og varer var knappe goder blant bønder i øvre Telemark. Dokumentet sier ikke noe om en spesiell kreditor. Men det vi vet sikkert er at skattetrykket for bøndene hadde økt jevnt og trutt siden midten av 1500-tallet. 15- og 1600-tallet var urolige tider i Europa, og det var som oftest krig og trussel om krig som førte til mer skattlegging. Fra 1537–1660 førte den danske kongen hele åtte kriger. Asbiørn var også innrullert som soldat på denne tiden og kunne bli kalt ut i krig.

Det var bare bønder som betalte skatt til kongen fram til 1802. Byene hadde egne skatter som bare skulle dekke byenes egne behov. Ekstraskatter ble pålagt bøndene 25 ganger på 1500-tallet og skattetrykket bare økte utover på 1600-tallet.

At Asbjørns økonomiske elendighet skyldtes kongen i Danmarks store pengebehov, er sannsynlig. Utover på 1600-tallet skjer det en forskyvning i Telemark, der mer bondejord kommer på embetsmenn og borgeres hender, fordi selveiende bønder pantsetter jord på grunn av gjeld, som de igjen ikke klarer å betale.

Slåsskjempen Asbiørn

Telemarksbøndene er historisk kjent for å være voldelige. Om de egentlig var mer voldelige enn andre nordmenn, eller om inntrykket skyldes bedre tilgang på skriftlige kilder fra senmiddelalder og tidlig nytid fra øvre Telemark, er høyst diskutabelt. Men mye vold og kniver som satt løst i slira preget 1600-tallet. Det forsøkte staten å få bukt med. Den ville selv ha monopol på voldsbruk og brukte bøter og andre straffemetoder for å komme volden til livs.

Kongens beste middel for å holde lov og orden i de norske bygdene og kreve inn bøter og skatter var bygdetingene, der sorenskriveren var rettens formann og meddommer.

I 1675 er tinget satt på Tveito i Lårdal, Asbiørn er stevnet for å ha skåret Knud Hovden i ansiktet med kniv. Knud viser fram arrene på huden etter kniven. Asbiørn selv møtte ikke på tinget, til tross for møteplikt. Fem år senere på tinget i 1680 samme sted, var det tre klager mot ham: Han hadde gitt husly til en fredløs drapsmann gjennom hele sommeren, skåret Torjus Berge fra Øyfjell i ansiktet med kniv og på gården Solbjør hadde han gjort «stor Vold och offuerlast ….] trachteret Quinden Liff Sobiør saa at hindes Sideben er gaaen Sønder.» Liv Solbjør fikk ribbena knekt i møte med Asbiørn. Heller ikke kvinner slapp unna hans hissige gemytt.

Stevnet flere ganger

Han fortsetter å slåss. To ganger i 1693 og en i 1694 blir han stevna for slag mot og slagsmål med en Sigurd Berge fra Midgarden i Rauland. I 1693 blir det bemerket at han ikke har møtt på tinget fordi barnet hans nettopp hadde dødd.

Mellom 1675 og 1694 blir Asbiørn stevnet for tinget seks ganger på grunn av voldsbruk, slagsmål og knivstikking. For denne volden blir han idømt bøter og ekstrabøter for «kost og tæring» som det het, når han uteble fra tinget uten lovlig grunn.

La oss stoppe litt. Gitt husly til en fredløs? Det finnes flere historier om fredløse menn i skogene i øvre Telemark på 1600-tallet som hadde begått drap. Å bli lyst fredløs var den strengeste straffen en kunne tenke seg. Det innebar å bli satt utenfor samfunnet, miste all sin eiendom og alt rettsvern. Skoggangsmenn ble de også kalt, der de streifet skjult om på jakt etter mat, ly og varme.

Å hjelpe en fredløs var straffbart. Å drepe en fredløs var det ikke. Asbiørn hjalp, ser det ut som. Kanskje han kunne forestille seg at han selv kunne ende slik, hissig og knivglad som han var? Kanskje var det en gammel venn eller slektning? Vi vet ikke. Men naboene hans vitnet i retten samtidig om at han hadde det med å huse også både «tiuffer og skielmer» – altså tyver og slyngler.

Bumerket til Asbiørn

Asbiørn hadde nok ikke lært å skrive, og hadde slik sett lite å stille opp med mot øvrigheta. Hvordan kan vi tro det? Han signerer med bumerket sitt, slik bønder som ikke behersker skrivekunsten gjør. En klar indikasjon. Et bumerke er et kjennetegn som består av enkle streker uten farger og som fungerte både som juridisk eiermerke og juridisk signatur på kontrakter og brev. Tradisjonen med bumerker for å markere eiendom er gammel, og går minst 2000 år tilbake i Europa. Bønder, handelsmenn og håndverkere kunne bruke bumerker, og vi kjenner til mange tusen av dem i Norge. Runer og andre gamle symboler var mye brukt som bumerker. Asbiørns er en variant av pilsymbolet, som i norrøn mytologi er et symbol for krigsguden Tyr.

Hva skjedde videre?

Hvordan historien om Asbiørn ender vet vi faktisk ikke, kildene kommer til kort. Men vi vet at Asbiørn ikke dro fra gården Dyrdal som han lovet i 1684. 12 år senere sitter han fortsatt på Dyrdal. Imens har gården skiftet eier et par ganger, men ingen klarer å kaste ham ut. Verken sorenskriveren Jørgen Hansøn Schnell, Anders Clausen eller Gunleik Sveinungsson Øy fra Kviteseid.

Asbiørn vil ikke flytte, stikker hodet i sanden og later som alt er greit, ser det ut til. Og denne strategien holder lenge. Han blir stevnet på tinget gang etter gang for dette. I 1686, 1689, 1690, 1693, og to ganger i 1696. Flere ganger møter han ikke opp. Han krangler i retten og påstår han har betalt landskylda si. Det blir ord mot ord. Dette dokumentet blir vist fram på tinget og også kjøpekontrakter for å bevise eierskap, men med liten effekt. Kongens menn, bygdeting og rettmessige eiere har åpenbart ikke hatt legale virkemidler nok til å rikke en hissig, knivglad mann som Asbiørn Saavison. Når han ikke ville rikkes.

Innsendt bidrag fra Ellen Rodvang, leder Samlingsforvaltningen, Telemark Museum,

Kilder og litteratur

Håndskriftsamlinga, dokument 102, Telemark Museum

Vest-Telemark sorenskriveri F/Fa/L0014 Tingbok 1689-92, skanna arkiver, Arkivverket

Vest-Telemark sorenskriveri F/Fa/L0014 Tingbok 1692-97, skanna arkiver, Arkivverket

Berge, Rikard: Saavé Øyfjødd, artikkel i Norsk Folkekultur, hefte 2, 1929

Cappelen, Hans: Bumerker i Norge. En oversikt. Oslo 2001, Cappelen-krefting.no

Johannessen, Finn Erhardt: Skattestatens framvekst, Norgeshistorien.no, UiO

Orning, Hans Jacob: De voldelige telemarksbøndene, Norgeshistorien.no, UiO

Rian, Øystein (red): Telemarks historie bind 1, Fagbokforlaget, 2014