annonse

Den moderne Ulysses

LEGE
LEGE: Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin. (FOTO: REIDAR PEERSEN)

Fastlege Gisle Roksund setter fokus på overdiagnostisering og overbehandling i dagens kommentar.

  • System Administrator

Homers Odyssevs (på engelsk Ulysses) brukte over 20 år på å komme hjem fra Troja.

Det var på grunn av en rekke hendelser og farer som førte han til nesten endeløse omveier. Da han endelig kom hjem til sin Penelope, døde hunden av pur glede.

Facebook-knapp kommer her

Professor emeritus Ole Didrik Lærum skrev i 1976 en legendarisk artikkel i tidsskriftet Nordisk Medicin, hvor han på fornøyelig vis beskrev hvordan moderne medisin med et økende antall prøvetakinger kan føre friske mennesker (personer med «non disease») ut i en endeløs vandring med den ene undersøkelse og behandling etter den andre.

Hans poeng var at dersom du tar 20 blodprøver av en frisk person, vil det i gjennomsnitt være minst ett blodprøvesvar som faller utenom det som er definert som normalområde. Så må dette følges oppfor å være sikker på at funnet ikke representerer en skjult sykdom, og dermed kan runddansen være i gang.

I dag, snart 40 år etter Lærums advarsel, er problemet økt betydelig. I september ble tidenes første internasjonale konferanse om hvordan man kan forebygge overdiagnostikk og overbehandling, arrangert i Dartmouth i USA. Over 300 ulike fagfolk fra 28 land deltok. Norge var representert med en solid kontingent.

Alle klinikere kjenner på tendensen til overdiagnostikk og overbehandling i hverdagen. Hver dag rekvireres prøver og undersøkelser for å være «på den sikre siden». Av og til kan det være etter press fra pasienter og pårørende som vil være «helt sikre», andre ganger fordi man føler seg reelt usikker og gjerne vil sikre seg. Det kan jo kanskje skjule seg en alvorlig sykdom bak symptomer og funn... Alle klinikere kjenner til historier fra mediaoppslag og rettsaker om alvorlige sykdommer man ikke fant, selv om vi i Norge fortsatt er langt unna amerikanske tilstander.

Men problemet overdiagnostikk og overbehandling er noe langt mer og systemisk. Overdiagnostikk gjør seg først og fremst gjeldende innen tre hovedområder: risikotilstander og definisjon av kroniske sykdommer, bildediagnostikk og medisinske tester, samt innen psykiatrien.

De siste tiårene har vi sett en betydelig reduksjon av mål og intervensjonskriterier for ulike risikotilstander samt grenseverdier for definisjon av kroniske sykdommer. Summen av anbefalte intervensjonsgrenser og behandlingsmål er endret i et slikt omfang, at svært få friske vil unngå behov for individuell medisinsk oppfølgning dersom man skal følge anbefalte retningslinjer bokstavelig.

Økende bruk av stadig mer raffinert teknologi og mer sensitive, men uspesifikke tester, har bl.a. ført til at en rekke «kreftformer» øker betydelig i omfang uten at vi har sett noen tilsvarende endring i dødelighet for disse «sykdommene». Man finner stadig mindre svulster som man egentlig ikke vet hvordan vil oppføre seg. Det eksisterer ingen sikre tall på hvor stor del av økningen i forekomst av «kreft» som skyldes overdiagnostikk, men i Dartmouth var det en utbredt oppfatning at en stor del av økningen i forekomst av visse kreftformer skyldes overdiagnostikk og ikke reell økning av alvorlig sykdom.

Innen psykiatrien har vi sett en svær økning i antall diagnoser de senere årene. I forbindelse med den siste revisjon av den amerikanske diagnosemanualen for psykiske lidelser, DSM 5, er tersklene for å få diagnoser innen bipolarspekteret, ADHD og autismespekteret ytterligere redusert. Konsekvensen er en svær økning i antall personer med disse diagnosene, uten at folk er blitt sykere.

Konsekvensene av overdiagnostikk og overbehandling er store. Kreftene som driver denne utviklingen, og interessekonfliktene knyttet til fenomenet, er enorme. Kampen mot dette kan synes som en kamp mot vindmøller. Men det er stor internasjonal oppmerksomhet om temaet, og vi har bare sett starten på arbeidet med å redusere omfanget.

Hunden til Odyssevs døde av glede over å se han igjen. Jeg er glad på folks vegne for at flere og flere ser det meningsløse i at man i arbeidet for flere friske leveår, kategoriserer stadig flere som syke.

Gisle Roksund, Fastlege, spesialist i allmen- og samfunnsmedisin
 

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.