Bjørn-Erik ble 73 år gammel. Men omregnet i Bjørn-Erik-år handler det om en levealder på det dobbelte. Spesielt etter at han fikk påvist Parkinson, levde han hver dag som om det var hans siste. Også da han for noen år siden ble kreftsjuk, sørget han for å gjøre det maksimale ut av livet.

Jeg ble kjent med Bjørn-Erik da jeg var journalist i PD. Han var en fargerik politiker for Venstre. Modig, morsom og til tider politisk ukorrekt. Etter hvert var ikke taleevnen like god. Sjukdommen preget ham. En gang stotret han litt på talerstolen i bystyresalen. Han gikk ned igjen, men kom raskt tilbake for å fullføre «sitt flammende innlegg». Latteren runget. Det var hans måte å løse opp stemningen på.

Han var villstyringen som i godt voksen alder skatet først i 17.mai-toget. Det virket som om han var interessert i alt, også fotball. Vi var to ganger i England sammen. På fotballtur. I en alder av nesten 70 sjarmerte han kvinnelige Celtic-fans før en Champions League-kamp i Manchester. Jeg tror han egentlig aldri følte seg eldre enn tretti.

Han kjempet for romfolket og hjalp dem med tak over hodet. Han inviterte dem på middag på Kafe K. Han gjorde altså som han gjorde med alle rundt seg: Behandlet de som folk flest. I Romania går det nå en liten pjokk rundt og heter Bjørn-Erik. Foreldrene har oppkalt ham etter den snilleste mannen de hadde møtt. Givergleden var så stor at den ga ham selv økonomiske problemer. Han gikk også på en medisin som gjorde at han foretok en del «ukritiske investeringer i eiendommer».

Han satte spor etter seg overalt. Jeg kjenner ham ikke som professoren, men ingen på denne kloden har forsket mer på flåttsykdom. Dette har jeg ikke greie på, så jeg siterer fra den norske legeforening: «Bjørn-Erik Kristiansen (f. 1950) er professor i mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø og driver Mestringsklinikken Elvebredden i Porsgrunn. Hans forskning dreier seg særlig om meningokokksykdom og flåttbårne sykdommer.»

Mestringsklinikken var en klinikk som ble starte for å hjelpe andre til å mestre uhelbredelige sjukdommer.

Bjørn-Erik var sønn av Kåre Kristiansen. Han var stolt av sin far, men jeg er sikker på at den gamle KrF-høvdingen var minst like stolt av Bjørn-Erik.

Livet bestod av en rastløs leting etter medmenneskelighet, fart, spenning, kulturopplevelser, sosial rettferdighet og ikke minst humor. Engasjementet gikk langt ned på grasrotnivå. Det glødet under krøllene.

Tidligere ordfører Øystein Beyer kommenterte et innlegg Venstre-jyplingen hadde om skater-miljøet på Kjølnes, som manglet overbygg og vern mot regn og sludd: «Vi skal nok sørge for at professor Kristiansen og annen uorganisert ungdom får seg tak over hodet.»

De siste årene snakket han mye om både barn og barnebarn. Han vil bli savnet av sine kjære og nære. Det er også mange andre som nå har mistet et anker i livet.

Han er nok det mennesket jeg har hatt mest respekt for.

Bjørn-Erik Kristiansens liv er oppskriften på et godt liv og et godt menneske.

1 / 6
Varden arkiv