– Det var en svart fortvilelse.

Målfrid Ljønes Kvålo fra Skien er misjonærbarn. Ett av flere tusen norske misjonærbarn som sliter med etterdønninger etter en oppvekst der «kallet» tok fra dem mamma og pappa.

– Det er en følelse av svik og tomhet som er vanskelig for mange å bearbeide.

Krisen kom

Norsk Luthersk Misjonssamband, NLM, er Norges største, kristne misjonsorganisasjon. Målfrids foreldre dro ut som misjonærer til Etiopia på 60-tallet for organisasjonen som har mottoet «Verden for Kristus.» De fulgte et såkalt kall; en livsoppgave der målet var å omvende flest mulig mennesker, for å unngå evig fortapelse.

– Jeg hadde en fantastisk barndom før jeg begynte på internatskole. Jeg fikk Afrika inn under huden, og det var fritt og godt.

Men da hun ble syv år snudde alt. Målfrid ble, som søsknene, sendt bort fra foreldrene, til en skole som lå en dagsreise unna hjemmet. Foreldrene skulle misjonere.

– Krisen kom da jeg skjønte at foreldrene mine ikke kom tilbake. Vi så foreldrene våre kun til jul, påske og sommer, forteller hun.

Målfrid gikk på internatskole i rundt seks år. Uten mamma og pappa. Under vanskelige forhold. Noen av dem så vanskelige at hun ikke ønsker å snakke om det.

– Jeg husker at jeg ofte gjemte meg i bunnen av et klesskap og gråt. Når det er mange barn samlet og få voksne til stede er det den sterkestes rett som gjelder. Jeg ville ikke vise at jeg var svak.

Et stort ansvar

Målfrid startet på internatskole to år etter revolusjonen i Etiopia, og skolen lå nesten i en krigssone.

– Det var mye skyting, og det hendte at vi måtte ta med madrassene våre ned i kjelleren for sikkerhets skyld. Jeg husker en halvhysterisk lærer satt og sang «Han er min sang og min glede» mens vi hørte skyting. Som voksen kan jeg tenke at det var helt absurd, og den dag i dag får jeg grøsninger hvis jeg hører den sangen.

Hun husker også at hun inngikk en pakt med søsknene om at de ikke skulle la seg knekke av ting som skjedde på internatet.

– Det er sårt å tenke på at barn trenger en sånn avtale.

Målfrid forteller at barna på internatet fikk beskjed om å ikke si eller skrive noe til foreldrene som kunne «forkludre» kallet.

– De skulle jo frelse hedningene, så hvis jeg fortalte hvordan jeg hadde det dømte jeg samtidig mange etiopere til helvete. Det er et ganske stort ansvar for et lite barn.

Psykisk syk

Flere misjonærbarn har de senere årene stått fram i norske medier og fortalt om uverdige forhold og seksuelle overgrep på internater som huset misjonærbarn fra 1950-årene og fram til 2010. I den nye podcasten «Misjonærbarna», av Øystein Stene, sier noen av dem at foreldrene ble blendet av et kall som NLM kalte «verdens viktigste jobb.»

– Jeg var litt sint på Gud som hadde tatt foreldrene mine bort fra meg for at de skulle frelse andre barn. Men adskillelsen slo meg ikke med full tyngde før jeg selv fikk barn i skolealder. Det var fryktelig vondt. Spørsmål som «Hvordan kunne de?» og «Var de ikke glade i meg?» dukket opp, sier Målfrid.

Hun forteller om et kjærlig og godt forhold til foreldrene. Hun har snakket ut med dem, og sammen med musikk og galgenhumor har det berget henne i tunge perioder. Akkurat det siste har sønnene hennes også fått bruk for.

– En av dem sa til meg da jeg ble innlagt på psykiatrisk: «Mamma, du har jo alltid sagt at det viktigste er å tørre å være seg selv og tørre å være litt gæren. Denne gangen dro du det vel litt langt?»

Hun ble værende på psykiatrisk i seks uker og har fått diagnosen PTSD. Hun har slitt med flere depresjoner, men påpeker også at hun har vært heldig og fått god hjelp gjennom terapi og familie.

– Det er viktig å være åpen om psykisk helse. Dette kan jeg stå i nå. Fordi det er så mange som ikke kan klare å si fra selv.

FØDT I ETIOPIA: Målfrid er misjonærbarn og bodde på internatskole i Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Foto: Kristin Tangen Tolo

Sendt bort

Tre tidligere misjonærbarn, deriblant Målfrid, dannet rett før jul organisasjonen «Sendtbort.» 25. januar tok Abid Raja (V) historiene deres med til barne- og familieministeren.

– Vi er overlevende og ønsker ikke å framstå som ofre. Vi ønsker en god dialog med NLM for å få ryddet opp. Vi ønsker at de lager en forpliktende handlingsplan. Det må da være en gavepakke til NLM hvis denne saken kan stedes til hvile etter så mange år, sier Målfrid til Varden.

Hun mener NLM må innse rekkevidden av ødelagte liv.

– De siste årene er flere varslingssaker feid under teppet. Det er en ukultur i organisasjonen. Jeg mener de bare kan vokse på å vise seg transparente, og ikke styre unna problemer. De bør knytte til seg folk som er gode på traumebehandling, og misjonærbarn bør få gratis hjelp til å komme seg videre.

NLM svarer

– Det er blitt gjort mye, men jeg er sikker på at vi ikke har gjort nok. Vi kunne gjort mer. Etter en undersøkelse i 2009 ble det beklaget, og vi beklaget på nytt i 2023.

Det sier Ragnhild Myren, fungerende personalleder i NLM. Hun forteller om tiltak som er satt i gang.

– Misjonærbarn kan få hjelp til å bearbeide sine følelser ved at vi støtter dem med opptil 40.000 kroner som kan brukes til psykolog eller andre fagpersoner. Vi gjør også individuelle vurderinger når det er misjonærbarn som har behov for mer hjelp. Sammen med Institutt for sjelesorg på Modum Bad arrangerte vi en samling for misjonærbarn i november 2023. Vi ønsker å få til flere slike samlinger.

– Hvilket ansvar har NLM for valgene misjonærene måtte ta?

– NLM kan ikke ta ansvar for de valgene misjonærene tok, det ville være å frata disse personene verdi.

Men hva lå implisitt i forventningene til en misjonær?

– Jeg kan ikke svare for hva som ble tenkt den gang, jeg begynte å jobbe her lenge etter at internatordningen var vanlig. Men det var jo slik ordningen for skolebarna var den gangen, det er ingen hemmelighet.

– Er «Verden for Kristus» viktigere enn familien?

– Jeg tenker ikke at dette står i motsetning til hverandre. Verden for Kristus starter med familien. Men å være mor og far er viktigere enn å reise andre steder, det bør komme først.

Venter på oppfølging

NLM har tatt initiativ til et møte med «Sendtbort» i midten av februar. Det ser Målfrid fram til.

– Det vil gagne alle at vi får hjelp til å bearbeide oppveksten.

Hun synes NLM agerer for sent. Den første beklagelsen kom i 2009. Misjonærbarna har ventet på oppfølging siden den gang.

– De sier også at de har satt i gang tiltak, som på Modum bad for eksempel. Men jeg fikk ikke noen invitasjon dit.

Hun er ikke bitter, men kjenner på sorg og savn.

– En kristen organisasjon burde ha medmenneskelighet og medfølelse som en av sine fanesaker. At de har satt kallet over familien er en uforståelig tanke.

– Er du kristen i dag?

– Jeg har merkelig nok bevart en tro, men den er svært forskjellig fra den jeg hadde som barn. Jeg tror Gud er mye mer vidsynt og har mye mer humor enn det min barndoms Gud hadde.

Målfrids foreldre er kjent med at hun forteller sin historie til oss.