Det er sommer og vindstille. Men på gården til Veronika blåser det.
– Jeg gråter og gråter, sier hun, og setter seg forsiktig ned i en stol.
Sommerferien 2023 ble ikke som hun hadde tenkt, og det har hun delt med alle som følger henne på Facebook.
– Når folk spør meg «har du vært på ferie i år da?», så sier jeg «nei, i grunnen ikke», og det er fordi jeg har ligget på sykehus og tatt masse prøver.
Diagnose
I en alder av 46 år har livsfriske Veronika Olsen, opprinnelig fra Hovenga, akkurat fått diagnosen ALS. 10 prosent av ALS-pasienter får den i arv.
– Oldefar, pappa, onkel og bror har hatt eller har ALS.
Etter å ha kjent på smerter i ryggen en stund, ble hun innlagt for sjekk på sykehus.
– Kvelden før jeg fikk diagnosen lå jeg i senga på sykehuset og kikka bort på Rituals-bagen min på gulvet. En stol skjulte halve bagen, og jeg så derfor bare de tre siste bokstavene i Rituals. Jeg kjente at det strømma noe rart gjennom kroppen, og så tenkte jeg: i morgen får jeg en alvorlig diagnose.
Fornemmelsen var rett.
– Selv om jeg forventa diagnosen, ble jeg sjokkert. Jeg trodde jeg skulle dø i løpet av ei uke. ALS er jo den verst tenkelige sykdommen å få.
Tårer renner nedover Veronikas kinn.
På gjensyn
Noen må tåle ekstra mye i livet, og Veronika i Bø er en av dem. 11. mai 2011 mista hun mannen sin, Atle, i en tragisk fallulykke på jobb.
– Mannen i slutten av 30-åra døde etter fallulykka på Byggmakker, sa de på radioen.
Minnene strømmer på.
– Jeg satt ved senga hans på sykehuset og sang «Så som i himmelen», den er så vakker. Dagen etter ulykka sovna han inn kl. 21 på kvelden. Da stoppa også klokka mi som jeg hadde fått av Atle på julaften. Det var akkurat som han sa «på gjensyn.»
– Tror du på en himmel etter døden?
– Jeg tror det er mer mellom himmel og jord enn vi aner. Jeg har min barnetro, men trenger noen bevis på ting. Men jeg har begynt å tenke mer på himmelen i det siste.
Fra vennskap til kjærlighet
Veronika og Atle hadde to barn sammen, Thomas og Anne Marthe, som var 10 og 13 år da faren døde.
– Hvordan går man videre etter å ha mista mannen sin?
– Det er jo bare to valg. Dø av sorg, eller leve og ta vare på ungene.
Veronika valgte livet og har vært tydelig på at det er synd på ungene, men det må ikke ødelegge livene deres.
– De har klart seg bra, og nå er Anne Marthe gravid, og jeg skal bli besta, smiler hun.
I tillegg til ungene har Odd-Ivar Gundersen vært en viktig pilar i Veronikas liv i 11 år.
– Jeg traff han første gang da jeg var 16 år. Han jobba på Skien Bil der søskenbarnet til Atle også jobba. Så har det gått fra vennskap til kjærlighet i voksen alder.
Veronika og Atle hadde snakka om dette.
– Hvis Atle døde før meg så ville han at jeg skulle ta vare på gamlingene, ungene og meg selv. Han sa at jeg måtte finne meg en snill mann, for han ville ha funnet seg ei ny dame hvis jeg døde.
Veronika likte ikke denne uttalelsen og sa; «hva med meg?»
– Deg ville jeg hatt i hjertet uansett, svarte Atle.
Gråter mye
Veronika har hatt to blodpropper i hjernen og har også Bekhterevs sykdom. Nå hjelper Odd-Ivar, «Gønners», henne med å takle hverdagen med ALS.
– Hodet mitt stresser, men Gønners gjør ikke det. Han er en veldig god hjelper for meg.
Da hun kom tilbake fra sykehusoppholdet i sommer stod hjelpemidlene klare i gangen.
– Jeg gråt da jeg så rullatoren. Jeg gråter mye. Det er så uvirkelig dette, og jeg vil ikke være til bry. Jeg gråter fordi jeg er redd for å dø fra ungene, og fordi jeg er redd for å bli kvalt.
Odd-Ivar beroliger og sier at legene har sagt at hun vil oppleve å sovne inn.
– Det er vondt å se henne lei seg og syk. Vi må prøve å gjøre det så greit som mulig for henne. Jeg har heldigvis en arbeidsgiver som er forståelsesfull, sier han, og smiler til Veronika.
Skal kjempe
Dørene på Veirud gård har alltid vært åpne, og det skal de fortsette å være.
– En sommer ringte 16(!) stykker til meg og lurte på om det var jeg som var dagmamma, forteller Veronika.
Hun er utdanna hjelpepleier og har vært avlastingsforelder i 14-15 år. De siste åra har hun jobba på Grauteknapp for Midt-Telemark kommune, Cubus og Dressmann.
– Hvordan er formen akkurat nå?
– Jeg har litt nedsatt svikt i venstre hånd og bittelitt i venstre ben.
– Skal du være helt ærlig er det vel litt mer enn bittelitt, sier Odd-Ivar.
Veronika trenger hjelp for å komme seg opp og ned trapper og inn og ut av dusjen.
– Men psyken min skal du ikke kødde med. I legejournalen min står det at jeg har vært deprimert, men det er feil. Jeg har vært lei meg og trist av sorg, men ikke deprimert, sier hun.
Ungene har sagt «vi skal kjempe sammen», og selv sier hun med dirrende men tydelig stemme:
– Jeg vil så veldig gjerne leve.