– Jeg får jo med meg hva de skriver i kommentarfeltene. Her hjemme i Rjukan får jeg stort sett bare koselige tilbakemeldinger. De fleste kjenner meg, mennesket bak tatoveringene. Men folk som bare ser bildet av meg, kan skrive drøye ting. . Jeg er vant til at folk dømmer meg på grunn av utseendet.
– Sånn er det når man skiller seg ut, sier Lena Marie Hansen.
35-åringen er et kjent fjes på Rjukan, hvor hun bor. Hun er omtalt tidligere, blant annet var hun én av flere som sto fram med sin tatovering i reportasjen «Trynefaktoren» i Aftenposten.
– Vil jobbe for mer inkludering
Nå er Lena Marie Hansen aktuell igjen fordi hun har fått et overraskende brev i postkassa. Da hun åpnet det, sto det at hun er én av 20 som er innstilt som medlem til menighetsrådet i Rjukan.
Kirkevalget avholdes 11. september, samtidig som fylkes- og kommunevalget.
Det var RA som omtalte saken først.
– Jeg ble selvfølgelig overrasket, men det er veldig koselig å bli nominert, sier Hansen.
Nå er hun tydelig på at hun ønsker å bli valgt inn, til tross for at hun ikke er spesielt aktiv i kirka fra før. Blir hun valgt inn, er det en mer inkluderende kirke hun vil jobbe for.
– Verden har blitt mer ekskluderende. Det er viktig for meg at ingen skal føle seg utenfor, sier hun.
I begynnelsen av 20-årene startet fascinasjonen for tatoveringer. Det ble flere og flere av dem. For tre-fire år siden, tok hun det ett steg lengre. Da var det meste av kroppen dekket – og Lena Marie ville tatovere et kors i panna.
– Jeg synes det er kult. Tatoveringene er gjennomført – de hører sammen. Etter at jeg tatoverte korset, følte jeg det manglet noe, sier hun.
Nå er store deler av ansiktet fylt opp.
– Rart å se
– Du har blant annet tatovert 666 på kinnet. Hvorfor det?
– Jeg har et kors og et opp-ned-kors også. Det betyr ikke at jeg tror på djevelen eller Gud. Sammen uttrykker tatoveringene hele min livshistorie. Jeg har opplevd ting som er fint - og vondt. Jeg har møtt lojale mennesker og mennesker jeg ikke kunne stole på. Alt dette har gjort meg til den jeg er. Det er det tatoveringene betyr, sier hun.
– Jeg ser av og til på bilder før og etter jeg tatoverte meg. Det er litt rart å se, men jeg synes jeg kler tatoveringene, sier hun.
Nå bor hun og ektemannen sammen i Rjukan, hvor Hansen jobber som helsefagarbeider ved en omsorgsbolig .
– Noen lurer på hvordan jeg kan jobbe med sårbare mennesker når jeg ser ut som jeg gjør. Men det går helt fint. Når de blir kjent med meg, er ikke tatoveringene noe tema i det hele tatt, fortsetter hun.
For ett år siden giftet hun seg – i sort kjole.
– Jeg har alltid vært en som har kledd meg som jeg vil, en som ikke på død og liv skal følge flokken, sier Lena Marie Hansen.