– Vi som er små føler oss alene.
Barbro Stordalen har tårer i øynene.
– Hvorfor betaler nordmenn mer for matopplevelser i utlandet? Jeg trodde vi hadde kommet lengre.
Hun kommer fra gården Stordalen i Tinn Austbygd, og er levende opptatt av norsk lokalmat. Som nummer to i «World Cheese Awards 2018/19» er hun med i en rørende film fra Visit Telemark.
– Det er veldig mye kunnskap rundt i Norge som ikke blir verdsatt godt nok, og det synes jeg er så leit, sier hun i filmen.
Mangesysleri
Barbro ønsker varmt velkommen inn på kjøkkenet på Stordalen gardsbruk. Hun akkompagneres av tre gjeterhunder, 110 geiter, 80 sau og 16 kuer.
– Jeg er født og oppvokst her, og vi har alltid drevet med mangesysleri, forteller hun.
Barbro og mannen Ronny Sterten har vært forpaktere siden 1996. I 2006 tok de over gården etter Barbros foreldre.
– Vi driver med geit, sau og kyr, og er opptatt av å ha gamle husdyrsraser. Vi har ysteri og bakeri, og produserer og selger tradisjonsmat. Vi driver også turisme på Bergstaulen og er engasjerte i organisasjonsarbeid og nettverksbygging.
I tillegg har de vært fosterforeldre og beredskapshjem i mange år.
– Gården er en fantastisk mestringsarena, forteller de.
Gullmedalje
Barbro og Ronny satser hovedsakelig på geitemelksproduksjon og gardsysteri. De har gjort det stort innen osteproduksjon og lager helfet brun geitost på gården. I 2019 ble de nummer to i VM i ost.
– Jeg grugleder meg til nytt VM i oktober, for det skjer mye på brunost-sida nå, sier en smilende Barbro.
Hun håper de klarer å forsvare den gode plasseringen, men presiserer at det er mange bra produkter de konkurrerer mot.
– Her blir det dravle, sier en blid Andrea Dijkstra.
Hun er en av to fulltidsansatte på gården. Ronny er den andre. Vi møter Andrea i ysteriet mens hun står og koker opp myse (vann og melkesukker). Ysting er å fremstille ost av melk, og Andrea har seksten års erfaring med prosessen.
– Jeg er heldig som har vokst opp her, sier Barbro. Det var her jeg kunne utvikle meg mest samtidig som jeg fikk jobbe med tradisjonsmat. Jeg hadde troa på at det kom til å bli veldig viktig.
Ønsker holdningsendring
Det har ikke alltid vært lett å være husfrue på gården.
– Jeg er overvektig, og kan ikke springe. Men jeg kan gjøre veldig mange andre ting. Tidligere følte jeg mange målte meg ovenfra og ned, og måten jeg kunne angripe det på var å styrke meg selv med kunnskap. Vi er mange som bare blir plassert i bås. Men mennesker er ikke bare mennesker og dyr er ikke bare dyr. Det er noe med å finne ut hvem som er bak.
I dag blir Barbro frustrert og sint når norsk tradisjonshåndverk og produksjon ikke anerkjennes.
– De har ikke kunnskap nok om hvor mye jobb som ligger bak. Kunnskapen vår blir ikke verdsatt opp mot økonomi, sier hun med skjelvende stemme.
I et organisasjonsmøte satt Barbro som fagperson og spurte: Hvem her får ikke lønn for å møte her i dag?
– Vi var fire produsenter i møtet som ikke fikk betalt. Hvorfor skal vi stå med lua i hånda når vi jobber for matsikkerhet og gode produkter? Hvorfor skal ikke vi få betalt?
Hun maner til holdningsendring.
– Vi tenker jo beredskap. Vi sikrer matberedskap. Vi har en indre drivkraft, og kjenner det helt inn i hjertet.
Barbro lar tårene trille.
– Når alt skal måles i penger blir det vanskelig å forsvare at du trenger tid og penger til en forsvarlig drift med spesialtilpassa utstyr her oppe i fjellet. Vi er avhengige av å spille på lag med naturen.
Fjellrosa
– Vi har vært heldige som har vært to. Vi har delt opp- og nedturer og stått på sammen, sier Barbro og ser bort på Ronny.
At det ble akkurat de to er nesten utrolig.
– Jeg satte inn en kontaktannonse i Dagbladet i 1994. Det var den analoge Tinder den gangen. Annonsa ble sendt inn i oktober og kom først på trykk i mai.
Det var ganske så tilfeldig at Ronny så annonsa.
– Jeg pleide alltid å kjøpe VG, men akkurat denne dagen var det tomt, så jeg kjøpte Dagbladet isteden. Samme kveld svarte jeg på annonsa som hadde overskrifta «Fjellrosa.»
Ronny er selv født og oppvokst på gård i Trøndelag, men som 21-åring bestemte han seg for å flytte til Barbro på Rjukan.
– Etter flere brev og dyre telefonsamtaler tok jeg turen ned i juli og var her ei uke. 15. august flytta jeg ned for godt.
– Og da var du klar for å bli bonde på Rjukan?
– Klar og klar. Jeg var klar for å være sammen med Barbro, og jeg har aldri angra. Hun sa at hvis det skulle bli noe måtte jeg flytte, så da gjorde jeg det.
Vi har det vi har
Barbro og Ronny har ikke egne barn, og i januar ble gården overdratt til deres tantebarn Marita Stordalen Stegarud. Barbro og Ronny bor nå i en leilighet over ysteriet, og hjelper til så godt de kan. Marita og familien bor i hovedhuset på gården.
– Helseproblemer gjorde at vi måtte tenke framover. Det har vært en god generasjonsskifteprosess og vi får god veiledning gjennom Innovasjon Norge, forteller Barbro.
Marita overtar en sammensatt gårdsdrift med dyrestell, ysteri, seterdrift og turisme. Jobben er 24-7, og overskuddet fra drifta går tilbake til bedriften. Barbro forteller at det er viktig med drivkrefter i bunn.
– Vi har alltid hatt åpent hus her på gården og er opptatt av raushet. Når vi samles rundt bordet så har vi det vi har, og så er vi de menneskene vi er.
På en grønn og frodig fjellgård, med utsikt til Tinnsjøen, vil Barbro og gjengen hennes fortsette å kjempe for norsk tradisjonsmat.
– Husk at mat også er kultur, avslutter hun, med tydelig vekt på alle ord i setningen.
Telemarking med på «Farmen Kjendis»