Tårene sitter løst når hun forteller om hva som skjedde for få uker siden. Hun og ektemannen har tre barn, og gledet seg til å bli foreldre for fjerde gang.
De hadde akkurat fortalt omverdenen om graviditeten og var på privat ultralyd i uke 12 da de oppdaget at noe var galt.
Fikk tomannsrom
– Jeg er 42 år og ville ta en ultralyd for å se at alt var bra. Jeg hadde graviditetssymptomer og trodde alt var som det skulle. Da oppdaget de at barnet i magen ikke levde mer. Jeg hadde en såkalt missed abortion, forteller hun.
Forskjellen på en spontanabort og en missed abortion (MA) er at fosteret ikke støtes ut av livmoren. Kvinner som opplever en MA må få hjelp av medisiner eller kirurgisk inngrep for å bli ferdig med graviditeten.
Sjokket var stort da hun ble sendt rett fra den private ultralyden til akuttmottaket ved Sykehuset Telemark.
– Jeg var helt ødelagt og så lei meg at jeg kastet opp, forteller kvinnen.
På sykehuset fikk hun valget om å ta medikamentell abort eller å få utført en utskraping. Kvinnen opplevde ikke dette som et reelt valg.
– Både mannen min og jeg fikk en opplevelse av at jeg måtte velge medikamentell. Jeg vet ikke, men vil tro at dette blant annet er en mer gunstig løsning for sykehuset rent økonomisk enn et inngrep med narkose, sier hun.
Kvinnen fikk en tablett som startet prosessen og beskjed om å komme tilbake to dager senere.
– Man blir altså sendt hjem for å vente på at medisinene skal sette i gang prosessen, helt alene, sier hun.
Da hun kom tilbake på sykehuset ble hun lagt på tomannsrom.
– Jeg skulle dele rom med en annen og hadde felles do på gangen. Det var der jeg skulle «kvittere gravidtetsproduktene», som det ble informert om. Jeg synes det er brutalt at man må føde ut det som skulle ha blitt et høyt ønsket barn ved medikamentell abort. Jeg har født før og kjente igjen riene, men det skal ut i en potteinnsats i et toalett, sier hun.
– Kvinnene må bli hørt
Idun Røseth er seniorforsker ved avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sykehuset Telemark. Hun forsker på kvinners opplevelse av medikamentell abort sammen med forskere fra Universitetet i Sør-Øst Norge.
Forskningsresultatene viser at kvinnen Varden har intervjuet på ingen måte er alene.
– Vi har intervjuet 24 kvinner fra ulike helseregioner, som har tatt medikamentell abort. Deres opplevelser i møtet med helsevesenet er overveiende like. Kvinnene forteller at de ble lite ivaretatt, at tjenestetilbudet var mekanisk og lite omsorgsfullt. Det var fokus på det fysiske og lite rom for dialog, sier Røseth.
Kvinnene i forskningsprosjektet fortalte også om sterke smerter, engstelse og at det ikke var tilrettelagt for oppfølging.
– Det kom en lovendring i 2020 som ga kvinner som opplever spontanabort krav på oppfølging i etterkant av aborten, men hva denne oppfølgingen skulle bestå av var ikke spesifisert. Lite tyder på at det har skjedd forbedringer som følge av lovendringen. Kvinner som tar en selvvalgt abort har per i dag ikke krav samme på oppfølging, sier hun.
Forskningsresultatene til Røseth og hennes kolleger har fått en del oppmerksomhet.
– Forskningen vår har fått god publisitet i nasjonale medier og vi har vært i møte med abortutvalget. Håpet er at abortutvalget vil komme med mer konkrete anbefalinger om endringer i tjenestetilbudet både før, under og i oppfølging etter en abort. Vi har fått mange tilbakemeldinger på at kvinner som har gjennomført en medikamentell abort kjenner seg igjen i våre funn. Da vi spurte kvinner om å delta måtte vi stenge ned Facebook-siden etter et døgn fordi så mange tok kontakt, sier Røseth.
Nå har forskningsgruppen søkt om midler til en større undersøkelse.
– Disse kvinnene bør bli hørt. Våre funn, og historiene til de modige kvinnene som har åpnet opp om sine erfaringer i media, indikerer at helsevesenet ikke har klart å lage et godt nok aborttjenestetilbud, sier hun.
Fikk ikke oppfølging
Kvinnen Varden har intervjuet har ikke noe negativt å si om de ansatte på sykehuset. De hjalp henne så godt de kunne.
– De forsto at jeg hadde det veldig vanskelig og ordnet etter hvert enerom til meg. De gjorde det de skulle utfra rutinene. Det er systemet jeg mener er kaldt og brutalt, sier hun.
Da kvinnen var på sykehuset stoppet den medikamentelle prosessen opp og hun endte opp med et kirurgisk inngrep.
– Jeg måtte gjøre begge deler. Hadde jeg ikke fått inngrepet, kunne jeg fortsatt å blø i fire uker. Det hadde vært helt normalt. Det er brutalt at det er «innafor» at det skal ta så langt tid, sier hun.
På bordet foran henne ligger informasjonsbrevet fra Sykehuset Telemark. Der står det i detalj beskrevet hva som skjer med kroppen etter å ha gjennomgått en såkalt medikamentell abort.
Her står det blant annet at man skal kontakte sykehuset dersom man får feber eller kraftig blødning. Det står ikke et ord om at man kan oppleve sorg og sjokk, eller hvordan det kan påvirke psyken.
– Det er mange måter å reagere på når man opplever noe som dette, og ingen reaksjoner er feil. Det er derimot ikke rom for å reagere slik jeg gjorde, som ble fullstendig knust. Jeg fikk ikke tilbud om oppfølging eller samtaler i etterkant, sier hun.
Ba om hjelp
I flere andre land, blant annet Sverige, har de en annen oppfølging av kvinner som opplever det samme.
– Der får alle tilbud om samtaler i etterkant, sier hun.
Kvinnen ba om hjelp allerede på sykehuset.
– Jeg hadde et ønske om å klare meg, men sa at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg videre. Jeg spurte sykehuset om hva jeg skulle gjøre, men det hadde de ikke noe svar på, sier hun.
Nå håper trebarnsmoren hun kan bidra til at færre kvinner må gå gjennom det samme som henne.
Varden har gjenfortalt kvinnens historie til Sykehuset Telemark, som synes historien hennes er trist å høre.
– Det er veldig leit å høre at hun ikke følte seg hørt og ikke fikk den hjelpen hun trengte. Selv om vi har ikke noe spesielt tilbud på sykehuset for psykisk oppfølging etter en missed abortion, synes vi det er veldig viktig at pasientene våre føler seg hørt når de tar kontakt med oss i forbindelse med en behandling hos oss. Vi synes det er viktig å få tilbakemeldinger og håper at kvinnen tar kontakt med oss for å fortelle mer om hennes opplevelse, sier seksjonsleder Elske Hekman-Drost ved seksjon for gynekologi.
– Hvorfor står det ikke et ord i informasjonsbrevet fra STHF om at kvinner kan oppleve slikt ulikt psykisk eller hvem de kan kontakte hvis de trenger noen å prate med?
– Det har ikke blitt påpekt da informasjonsbrevet ble laget. Så jeg er takknemlig for tilbakemeldingen, vi tar det med når vi oppdatere våre informasjonsbrev, sier Hekman-Drost.
– Ikke rom for sorg
Kvinnen ble sendt hjem fra sykehuset mens hun var i sjokk og svært langt nede.
– Jeg er glad jeg ikke er alene. Da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg var hos fastlegen, som ba meg kontakte rask psykisk helsehjelp i kommunen. Der var det 12 ukers ventetid. De var fortvilet over ventetiden, men kunne ikke hjelpe meg, sier hun.
Det ble likevel kontakten med rask psykisk helsehjelp som bidro til at hun til slutt fikk noen profesjonelle å snakke med.
– De foreslo at jeg skulle kontakte helsestasjonen. Der fikk jeg sorgsamtaler med en veldig dyktig jordmor. Det har hjulpet, sier kvinnen.
Nå vurderer 42-åringen å sende en klage til Statsforvalteren. Hun vil at andre skal slippe å få den samme opplevelsen.
– Jeg vil ikke klage på sykehuset eller de ansatte, men mener man må gjøre noe med hele systemet. Alle bør få tilbud om oppfølging i etterkant, både fysisk og psykisk. Det er normalt å sørge over et liv som har gått tapt før det begynte utenfor mors liv. Slik systemet er, er det ikke rom for sorg, sier hun.