I begynnelsen av mai inviterte Gimsøy lokalutvalg til åpent møte, hvor planen var å diskutere hardbruksboligen i Kjørbekkvegen.

Det var flere inviterte enn innbyggere til stede, uten at det satte en stopper for engasjementet.

Ei av dem som kom med sine meninger var Tonje Hildebrandt. Hun fortalte, blant annet, om datteren sin som ikke tør å være hjemme alene.

OMSTRIDT: Hardbruksboligen på Kjørbekk har vært diskutert i lang tid. Foto: Anders Høines

Sterke kommentarer

Espen Schmitz er leder av lokalutvalget og han innledet møtet med å vise fram en rekke sitater og kommentarer han hadde fått fra barn i nabolaget og historier som han har blitt fortalt av andre.

– Det er barnebursdager som har blitt avbrutt. Vi skal banke dere, har blitt sagt. Det har vært blotting ut mot skoleveien. Sprøytespisser. Razzia med hunder hos boligen og trusler om å drepe foreldrene deres, var noe av det Schmitz viste fram.

IKKE LETT: Kommunedirektør Karin Finnerud (t.h) forklarte hvordan kommunen jobber med å slike type boliger. Foto: Anders Høines

Konflikt

Karin Finnerud, kommunedirektør i Skien, var først ut med å ta ordet. Hun forklarte generelt om eiendommene Skien kommunen disponerer og hun ba også om tips.

– Skien eier 1000 boliger. En tredjedel av disse er til folk med nedsatt boevne. Vi forholde oss til lovverket, samtidig som vi ønsker et godt samarbeid med nærmiljøet. Det er nærmest umulig å plassere ut slike hardbruksboliger uten at det skaper konflikt. Om noen vet om et slikt sted, vil vi gjerne vite om det.

Til stede var også Stine Benjaminsen Nygård fra politiet. Hun hadde sin 2. dag på jobben som leder av patruljeseksjonen i Grenland. Hun kjente allikevel godt til problemstillingen på Kjørbekk.

– Det er et absolutt kjent problem for oss. Og vi ønsker å gjøre det vi kan med det. Politiet skal komme når dere trenger hjelp og det er viktig at man sier ifra når det er noe galt. Så håper jeg at vi kan komme fram til gode løsninger som gagner alle.

TRYGT: Roger Hegland la vekt på at alle barn skal følge seg trygge på veg til skolen. Foto: Anders Høines

Enighet

De fleste av politikerne fra bystyret som var til stede var stort sett enige med hverandre om at dette er en krevende situasjon.

Roger Hegland (Ap) sa at eksemplene som Schmitz viste til var tøffe å høre, og snakket om at en trygg skolevei er noe alle barn skal ha.

– En trygg skolevei er mer enn bare biler og fortau.

Halvor Berg Hansen (H) skulle ønske det fantes en kjapp løsning på problemet.

– Det hadde jo vært fint om jeg bare kunne stå her oppe og komme med en løsning, men det går ikke. Man må se på hva som er gjort med psykisk helse de siste 30 årene. Man har ikke bygget opp, men heller bygget ned.

KAST UT: Ørnulf Hjort-Sørensen mente at dette ikke var problemer kunne vente. Her måtte man ta tak så fort som mulig. Foto: Anders Høines

Sorry

En som imidlertid kom et forslag til en kjapp løsning, var Ørnulf Hjort-Sørensen (Rødt).

– Dette stedet er kanskje det verste stedet sammenliknet med andre boliger i lik situasjon. Dette har vært så kritisk så lenge at man er nødt til å gjøre noe. Må man kaste folk ut, så ja, sorry, men sånn er det noen ganger. Bosett noen andre her, sa han tydelig engasjert.

Leder for utvalg for klima, miljø og byutvikling, Knut Einar Aas (Ap) pekte også på at situasjonen på Kjørbekkhøgda er unik.

– Det er helt fantastisk hvor uheldig man har vært her. Denne boligen skiller seg markant ut ifra de andre boligene vi har. Det er helt utrolig. Det er virkelig lov å bli irritert. Så håper vi at noen av tiltakene vi har igangsatt skal hjelpe.

UHELDIG: Knut Einar Aas fortalte til samboerparet etter møtet, at det er måte på hvor mye uflaks man kan ha. Han følte med dem i den situasjonen de hadde havnet i. Foto: Anders Høines

Hadde aldri flytta

Tonje og samboeren Fredrik Saga og datteren har bodd som nærmeste nabo til hardbruksboligen i tre år.

Hun reagerer på måten hun fikk vite at nærmeste nabo var en kommunal bolig, og i tillegg en hardbruksbolig.

– Vi flyttet inn 2020 og fikk ikke beskjed om hva nærmeste bolig var for noe. Det fikk vi tilfeldigvis vite av noen naboer etter vi hadde flyttet inn.

Hun forteller om en hverdag som blir sterkt påvirket av nærmeste nabo.

– Datteren min på elleve år tør ikke å gå forbi boligen, selv om det er helt klart korteste veg til skolen. Hun går ned til hovedveien og en lang runde rundt istedenfor. Hun tør heller ikke å være hjemme alene eller se ut av vinduet på grunn av alt det rare som skjer i nabohagen, eller i gata. Det skal jo ikke være sånn at hun er konstant redd. Det påvirker hele dagen vår.

– Angrer dere på at dere flytta inn?

– Vi hadde aldri kjøpt bolig her om vi visste hva vi ble naboer med.

– Hva blir veien videre?

– Siste skritt vil jo være å flytte, men vi får jo ikke solgt så lenge vi har de naboene vi har. Da må eventuelt kommunen komme på banen med en løsning.

Hun synts det er fint at politikerne tok turen til Kjørbekkhøgda skole, men hun savnet mer konkrete svar.

– Det er jo godt å høre at de har det på agendaen, men vi fikk egentlig ingen svar på denne konkrete problemstillingen. Etter at det første paret som bodde i boligen flyttet ut hadde vi håpet på at kommunen skulle legge seg flate og si: sorry, her bomma vi. Men det virker heller som om de ikke har lært med tanke på hvordan forholdene er der nå.