De som kommer dårligst ut når alt har blitt dyrere er enslige som går på lav trygd, uføre og minstepensjonister, ifølge Nav.
– Det er meg det, sier uføre Ole-Johnny Stangeland (49). Mange av dem er enslige menn. – Det er meg, det også, sier han.
En annen gruppe
Det er ikke barnefamilier på sosialstønad som kommer dårligst ut i den nye dyrtida, ifølge Nav. Barnefamilier er i utgangspunktet bedre ivaretatt av lovverket, og har fått dekket økning i utgifter den siste tiden.
De enslige trygdede har imidlertid det samme som før.
– Det er fint hvis Nav ser hvordan vi enslige sliter, sier Ann Jeanette Bøhmer-Høitomt Mora (40).
Det er hun også; han som lever av ung uføretrygd - og hun på arbeidsavklaringspenger (AAP).
Begge har dårlig råd, hver kilowattime som går med til å varme opp de gamle leilighetene deres, hver kroner matvarene stiger med, eller drivstoffpriser som går opp, svir.
Det er en gruppe ikke så mange ser, og prater om, men de er mange. Hver femte person i Norge bor i alenehusholdning. Over 60.000 mennesker i fylket lever av uføretrygd, minstepensjon og arbeidsavklaringspenger.
Enslige sliter
– De som bor alene, med lav inntekt, er ofte de fattigste, sier fagkoordinator Vemund Høegh-Larsen og avdelingsleder Nina Aasland på Nav i Skien.
Nylig fikk Nav i Skien inn en helt ny sosialklient, en 98 år gammel pensjonist som aldri før hadde trengt sosialstøtte.
Fra september har barnetrygden ikke lenger blitt inntektsberegnet ved utmåling av sosialhjelp. Mange barnefamilier som er avhengig av sosialhjelp har dermed fått en inntektsøkning: jo flere barn, jo større økning. Livsoppholdssatsen som sosialhjelpen utmåles etter ble også hevet særskilt i sommer, normalt justeres dette beløpet kun ved årsskiftet. Mange sosialhjelpsmottakere får husleie og strøm direkte dekket av Nav, og merker ikke strømsjokk og renteøkning direkte. Bil har de ofte ikke. Det er først og fremst økning i matvareprisene som rammer dem.
På spørsmål om hva han føler rammer mest; strømkrise, renteøkning, høyere matværepriser eller drivstoffprisen, svarer Ole-Johnny:
– Jeg føler mest på frustrasjon. Over at samme hva jeg gjør, samme hvor mye jeg snur på krona, blir det ikke noe bedre.
– Alt for mye har blitt alt for dyrt samtidig, sier Ann Jeanette.
– Fattigdommen er ikke noe nytt, den har bare blitt mer synlig, mer grotesk og rammer flere. Årsakene er de samme som før, sier forsker og sosionom Karin Gustavsen.
Må ha hjelp
Dette er historien om hvordan to av de mange som lever på lave trygder opplever hverdagen sin. Varden har ikke ettergått deres tall og historie i detalj. Det dreier seg ikke om deres kamp mot Nav, for å få mer, eller mot at de føler seg urettferdig behandlet.
Det dreier seg om to liv. Av mange. Som sliter.
Ingen av dem har kontaktet Varden for å klage på noe som helst. De vil bare fortelle to historier som kunne vært fortalt av mange andre.
– Det er mange som har det verre enn meg. Jeg synes det er meningsfylt å kunne hjelpe dem, sier Ole-Johnny, frivillig i Frelsesarmeen og i menighetens sosiale arbeid.
Antallet som tar imot matposer hos Frelsesarmeen i Skien er nesten tredoblet i høst, fra 65 til 170.– Av de siste 140 Frelsesarmeen har registrert så er 59 enslige, fire er par, og 77 familier, opplyser Laila Granseth i Frelsesarmeen.
– Det er en markant økning av antallet som henter matposer. Fra 15–20 til 66. Mange kommer hver gang, og det er mange nye, sier Silje Gjervik Lia i Kirkens Bymisjon.
Gruer seg til jul
Ann Jeanette har pyntet til jul, med nissefamilien og lysestaken i vinduet. Selve jula gleder hun seg ikke til, den består av en lang reise hun ikke har råd til og en gaveforventning det ikke er plass til i et AAP-budsjett.
Julestemninga hennes er først og fremst å se «Tre nøtter til Askepott» på TV.
– Jeg gruer meg til jula, sier hun.
Når alle faste utgifter er trukket har Ann Jeanette ofte ikke nok igjen til minimum livsopphold. I tillegg til vanlige faste utgifter bruker hun store beløp i måneden på medisiner hun må betale selv. Hun må ha støtte i tillegg til trygden, bostøtte, støtte til kjøp av ved, støtte til reise.
Ann Jeanett har tatt utdanning som negledesigner, men kan av helsemessige årsaker ikke jobbe som det. Nå utdanner hun seg til barne- og ungdomsarbeider. En gang i uka må hun til Notodden på skole.
Den reisen får hun støtte til, ellers står bilen stort sett stille. Hun har ikke råd til drivstoff, ikke råd til bompenger.
– Jeg blir sittende mest inne. Skulle ønske jeg kunne kommer mer ut, treffe andre, ta en kaffekopp på en kafe, sier hun.
Trygdet for alltid
Hun har en hest på fór som hun ønsker å beholde. Prøver å være aktiv i Røde Kors. Begge deler er vanskelig blant annet fordi det koster drivstoff.
Hjemme er også katten Dina. Den får hun ikke støtte til, men hun sparer ikke på kattematen.
– Ellers kjøper jeg de billigste produktene. Det kan bli det samme til middag flere dager etter hverandre, og ikke alltid middag, sier hun.
Ann Jeanett har tatt en slankeoperasjon som gjør at hun må spise mange små måltider, og bruke dyre medisiner. Det kan være vanskelig å få til på et trangt budsjett.
Hun håper å kunne jobbe som barne- og ungdomsarbeider når hun er ferdig på skolen, men vet at det bare blir litt. Kanskje en dag i uka. Helseproblemene hennes gjør at hun har problemer med både å stå, sitte og ligge over tid.
Det gir trøstesløse framtidsutsikter når alt blir dyrere og vanskeligere.
– Jeg kommer aldri til å jobbe hundre prosent. Jeg kommer alltid til å være avhengig av trygd, sier hun.
For dyr mat
På Rema 1000 på Herkules merker Anastasia Shishkareva hva som er i ferd med å skje der ute. Matvareprisene har gått opp 12 prosent, det meste på 40 år. I denne disken legger kjøpmannen ut matvarer som er i ferd med å gå ut på dato. Til halv pris, eller mindre. Tre ganger i uka fyller de opp, det kan være kø ved den lille billigdisken.
– Alle kjenner at det har blitt dyrere. Ikke bare de som slet fra før. Folk spør om laveste pris, også på julevarer, sånn har det aldri vært før, sier Anastasia.
– Hvor mange kroner bruker du mat i måneden, Ole-Johnny? – Null. Nesten i alle fall, sier Ole-Johnny Stangeland.
På kjøkkenet hans ligger en haug med poser. Noen av dem er det fortsatt matvarer i. Ole-Johnny drar fram brød, poteter, en gryterett og makrell i tomat. Alt kommer fra Frelsesarmeen
– Jeg får mesteparten av maten min der, sier uføre Ole-Johnny.
Irene (52) er så fattig at hun har bestemt seg for å flytte fra Norge: – Spiser ett måltid om dagen
Hjelper andre
49-åringen har vært sosialklient og uføretrygdet mesteparten av sitt voksne liv. I perioder har det vært nesten ufattelig trangt. Etter et samlivsbrudd for noen år siden satt han med flere hundre tusen i lån, inkassogjeld og bare småpenger i støtte til livsopphold.
Da fikk han hjelp av menigheten han ble med i til å rydde oppi livet sitt. Nå føler han seg nesten «rik», på en uføretrygd på 280.000 i året. Hver måned trekker Nav ti prosent tilbake, det gjorde de i fjor også. Ole-Johnny fikk for mye i trygd. De to siste årene har han jobbet mye som trafikkbetjent for et selskap, og kommet over grensa for det han kan tjene som uføretrygdet.
Det gjorde at han fikk kjøpt seg en bruktbil, som han brukte til jobb land og strand rundt. En elbil deler han med en annen. Det kommer godt med når han skal ut og hjelpe andre som ikke selv er mobile.
Ole-Johnny er frivillig i Skien Frikirke og Frelsesarmeen, og deler blant annet ut mat til andre uføre som ikke kan hente den selv.
– Jeg har tre jeg kjører fast til, sier han.
Nylig kjørte han mat hjem til en annen bolig, der det bodde en enslig og et par.
– De hadde ikke nok mat, nesten ikke noe. Jeg ba dem bli med på Frelsesarmeen, men det synes de var for nedverdigende, sier Ole Johnny.
Tobarnspappaen har solgt seng og TV for å få penger til mat
– Trenger ikke så mye
Det er gulvkaldt hos Ole-Johnny. Han bor i et hus som er under oppussing. Husleia er forholdsvis lav, i hele år har Ole-Johnny shoppet rundt for å finne billigst mulig strøm. Litt mat får han når han jobber som tekniker i frikirka, i tillegg til posene fra Frelsesarmeen. Nå får han det til å gå rundt, uten bunker av regninger til inkasso, slik det var for noen år siden.
Innimellom får han råd til å betale litt kollekt også.
– Jeg fryser heller på beina enn å ha dårlig råd. Jeg trenger ikke så mye, bare jeg har tak over hodet og får betalt regningene mine, sier han.
Dyrt på landet
Det er dyrt å være fattig i byen. Kanskje enda verre på landet.
– Jeg tror det, sier Karianne Skori.
Hun er besøksvenn for Seljord Røde Kors, både på sjukehjemmet og hos eldre som bor hjemme.
De lyser opp når hun kommer med besøkshunden Vesla, men det er ofte stusselig dit hun kommer. Eldre som sitter i trekkfulle hus på gamle bondegårder, isolert, langt fra andre.
– De spinker og sparer og sitter i mørket. Noen fyrer bare opp kjøkkenet der de er, eller de står opp og fyrer, og legger seg igjen til det er er varmt nok i huset til å stå opp, sier Karianne.
Hun vet hva det vil si å ha dårlig råd på liten trygd. Karianne går på arbeidsavklaringspenger selv, det går bare rundt fordi hun kan bo på gården hjemme og har samboer.
De hun besøker på sykehjemmet har det både varmt, og har mat nok, men de er likevel preget av dyrtida.
– De bekymrer seg så veldig. For familien sin, hvordan de har det. Heldigvis lysner de opp når bikkja kommer, sier Karianne Skori.
Forutsigbar fattigdom
Forsker Karin Gustavsen har vært sosialsjef i Skien, og var den første som brukte begrepet «barnefattigdom», i 2001. Siden har hun fulgt utviklingen for de svakeste i samfunnet, uten å ha sett noen større grep for å forhindre fattigdom. Nå jobber hun på Korus sør, et kompetansesenter i rusomsorgen, som holder til på Borgestadklinikken. På nyåret kommer hun med bok om de fattige, basert på deres egne opplevelse av hvordan de har det.
– Vi må tro på folk, høre på dem, stole på dem, sier hun.
Hun er ikke forundret over den «nye» fattigdommen, mer forundret og at noen blir overrasket over den. Den er et utslag av det hun kaller «velferdsparadokset», en slags villet fattigdom.
– Folk som lever på trygder over tid i Norge blir fattige, fordi ytelsene er så lave at de kommer under det vi selv har definert som fattigdomsgrensen, sier Gustavsen.
Eller «vedvarende lavinnintekt», som politikerne i Skien insisterer på å si. De vil ikke bruke ordet fattigdom, langt mindre barnefattigdom, fordi det er stigmatiserende. Et forslag i oppvekstutvalget om å styrke arbeidet mot barnefattigdom , som alle var enige om, ble nedstemt på grunn av det ekle «F-ordet».
Forblir fattige
Gustavsen mener det er en måte å pakke inn virkeligheten på. Fattigdommen finnes, flere havner der når mye blir dyrere samtidig, og mange risikerer å bli der over tid.
Det skremmer kanskje mest:
– Det får langtidsvirkninger. Forskning viser at de som har levd i fattigdom i over et år har økt risiko for å forbli fattige, sier Gustavsen.
Hennes egen resept er å øke ytelsene og barnetrygden, eventuelt ha en form for borgerlønn, som gjør at de lavest trygdene, til minstepensjonister, mange uføre, de som går på arbeidsavklarignspenger, går opp.
Gustavsen mener struktrelle problemer i samfunnet gjør at de fattigste har dårligere bo- og levekår, kommer dårligst ut i helsevesenet og utdanningssystemet, og faller utenfor på arbeidsmarkedet.
Det går dårlig med mange av barna som begynner der allerede fra de blir født. De først fattige barna Gustavsen omtalte har blitt 22 år.
Forskeren mener samfunnet må innse at det kan bli dyrere å reparerer dette utenforskapet enn å forhindre det.
Atten prosent av barna i Skien vokser opp i fattigdom. Andelen har økt med over 40 prosent på ti år.
– Det har vært sånn i tiårsvis. Det er ikke sant at det er et nytt problem. Barn har levd i fattigdom i mange år uten at det er gjort noen faktiske grep for å endre på det, sier Karin Gustavsen.