– Jeg klarer faktisk ikke helt å sette ord på hva de sa til meg. Men de møtte meg på en måte som førte til at jeg droppet bortforklaringene om at jeg var en oppegående fyr, jobbet i helsevesenet og «visste hvordan det så ut, men ...»
– Der og da innrømmet jeg at jeg ikke ønsket å leve mer og trengte hjelp, sier Joacim.
Et hektisk liv
Han sitter hjemme i stua si på Eidanger i Porsgrunn, og ser tilbake på hendelsen i mai i år. Etter at han sa ja til å fortelle om det som har skjedd, har han vært på nippet til å avlyse. Flere ganger. Likevel var det noe i ham som ønsket å fortelle.
– For meg er åpenhet en stor del av prosessen jeg må gjennom. Nå håper jeg at min historie kan bidra til at flere blir tøff nok til å ta en større del i andres psykiske helse, sier han og konstaterer: – Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg.
Joacim tørker en tåre fra kinnet, og forklarer at de siste årene har gått i ett. 180 prosent jobb, skole, husbygging og familieliv førte til at han aldri tok seg tid til å tenke på hvordan han hadde det.
Helt til han måtte.
– Jeg kjente nok lenge på en tomhet. En utilstrekkelighet i alt jeg gjorde. Likevel dyttet jeg unna de vanskelige tankene jeg hadde inni meg og skjønte rett og slett ikke hvor tøft jeg hadde det før det nesten var for sent, sier han.
En dør på gløtt
Vi spoler tilbake til 24. mai i år, da Lunde skulle delta på mosjonsløpet Fornebutrippelen. Det siste året hadde han blitt bitt av løpebasillen og det var derfor ingen overraskelse at han satte seg i bilen og dro mot Oslo denne onsdags formiddagen.
Joacim hadde imidlertid lagt igjen en melding til sin daværende samboer, som fikk henne til å reagere. Beskjeden hans førte igjen til en bekymringsmelding til politiet.
– Jeg husker at jeg tok noen omveier til Oslo, og la meg i bilen for å slappe av før løpet. Likevel var det så varmt i bilen at jeg måtte sette døra på gløtt. Da jeg så at politiet kom, forsøkte jeg å lukke den igjen. Jeg ville jo ikke snakke med dem, sier han og fortsetter:
– Men de banket altså på bilruta mi og snakket med meg på en fantastisk fin måte. Etter hvert takket jeg ja til en samtale hos det ambulerende teamet, sier Joacim.
Være et medmenneske
Øyvind Larsen er innsatsleder i Sør-Øst politidistrikt. Han forteller at de tar imot stadig flere akutte bekymringsmeldinger tilsvarende den som ble sendt da Joacim slet som verst.
– Det starter som regel med et lite rop om hjelp. Enten som en snap eller facebook-melding til venner og familie, eller som et avskjedsbrev. Og det er disse menneskene som også er mulig å redde, sier han.
Larsen er valgt som kollegastøtte i distriktet, noe som betyr at han er samtalepartneren til de ansatte ved behov. Han forteller at det er personavhengig hvordan politiet løser hver enkelt sak, og at man bruker mye av seg selv.
– Vi har ingen mal når det kommer til slike oppdrag, og ingen av dem er like. Det aller viktigste er at man møter de som sliter med medmenneskelighet. Man bruker enormt mye av seg selv i slike situasjoner. Det er krevende, men de fleste av oss er idealister og opptatt av å gjøre vårt ytterste for å hjelpe de som trenger det, sier han.
Innsatslederen forteller at politiet først og fremst jobber for å oppnå en relasjon og tillit i samtalen. Hvordan man oppnår denne tilliten kan variere.
– Det er vår plikt å prøve å redde de vi kan, samtidig som vi vet at ikke alle kan reddes. Vi arbeider som makkere to og to, og jobber for å etablere en god kontakt med vedkommende som sliter, sier han og fortsetter:
– Vi lover aldri noe som ikke kan holdes. Helsevesenet må for eksempel trekkes inn, men vi kan bruke god til på å snakke med vedkommende om hva som plager dem for å gjøre overgangen lettere.
For Joacim var måten politiet og helsevesenet møtte ham i mai ekstremt viktig, og etter hendelsen har han endret på store deler av livet sitt. Han, som i flere år tatt på seg altfor mange oppgaver og roller, er sykmeldt og jobber seg tilbake til en jobb i hundre prosent. Etter hvert, og ikke noe mer.
Han har også fått erfare hvor viktig det er å se folk rundt seg. Og å svare ærlig på spørsmål om hvordan han har det.
– Jeg har jobbet i helsevesenet i flere år, men aldri tenkt over min egen psykiske helse. Og jeg tror det er mange flere enn meg som er i den situasjonen. Man dytter bort mørke tanker, vanskelige situasjoner og tar tak i det håndfaste. Får seg en ekstra jobb for å sørge for at det økonomiske går rundt. Går på skole for å øke kompetansen og føle seg mindre utilstrekkelig, sier han og fortsetter:
– Og så sier man at alt går greit.
Nå er det imidlertid helt slutt på falske svar fra 38-åringen.
– Hvis noen spør om hvordan jeg har det og det ikke går bra, da sier jeg at det går dritt. Det gjorde jeg faktisk da jeg stod i kassa på butikken en dag. Vet du, det går jævlig dårlig, sa jeg. Og det var så utrolig deilig!
Joacim smiler, samtidig som han holder på alvoret.
Å være tøff nok til å strekke ut en hånd
– Jeg hater den «hvordan går det»-frasen. Den er helt ubrukelig, for det er jo ikke en ekte invitasjon til å si hvordan man egentlig har det. Nå prøver jeg å møte folk på en litt annen måte. Spørre dem om hvordan de har det inni seg. Drite i alt det der fjaset om hus, jobb, barn og bikkje. Hvordan har du det egentlig?
Joacim forteller at vennskapene til de rundt ham har blitt tettere på grunn av det som har skjedd. Nå tar de hverandre med inn i det dypeste.
– Det handler om å være tøff nok til å strekke ut en hånd. Vi må tråkke over den dørstokkmila og vise at vi er her for hverandre, sier han.
Øyvind Larsen i Sør-Øst politidistrikt er helt enig med Joacim når det kommer til hvilke temaer man snakker med hverandre om.
– Han har helt rett i at vi må pirke mer under overflaten. Vise mer omsorg for hverandre og være interessert i hvordan andre har det, sier han.
Innsatslederen forteller om en skremmende utvikling den siste tiden.
– Mitt inntrykk er at det er flere som sliter nå, og at de blir stadig yngre. Det kan være mennesker helt nede i 14-16-årsalderen, som gjerne sliter i kombinasjon med rus, sier han.
Flere menn
Både innsatslederen og Joacim tror også at det er spesielt viktig at menn får en vekker.
– 100 prosent. Menn skal liksom være så sterke og tøffe. I samfunnet er likestillingen kommet langt, men på det følelsesmessige planet ligger vi menn veldig langt bak, sier Joacim.
Selvmordsstatistikken i Norge bekrefter dette. Om lag 650 mennesker tar livet sitt i landet hvert år, og av disse er to tredjedeler menn.
Porsgrunnsmannen forteller at han fortsatt har tunge dager, men vet hva han vil og har behov for å prioritere framover.
– Prioriteten er barna og meg selv. Jeg vil ha et a4-liv, og skal først og fremst gjøre det som trengs for å ha det bra, sier han.
– For det fortjener vi alle.