– Det var tegning og kunst jeg ville drive med. Det var drømmen, sier Bendik Laland.
Vi er på besøk hjemme i leiligheten han bor i på Findal, i utkanten av Skien.
Det er sparsommelig møblert. En sofa, et bord og en pult. Bak lettveggen står en seng. Malerier står stablet rundt omkring og det er ferske sneiper på bordet.
Leiligheten er en del av et bofelleskap drevet av Skien kommune, der beboerne har har ROP-lidelser (rus og psykiatri). Boligen er døgnbemannet og satsingsområdene er botrening, rusmestring, aktiviteter og sysselsetting.
– Det er greit her. Jeg holder meg mest for meg selv, sier han og kikker ned.
– Nesten genial
Som ungdom ble Bendik beskrevet som talentfull. På videregående gikk han på tegning, form og farge i Porsgrunn og Varden har fått høre at det var flere lærere som kjøpte bilder han hadde malt.
Kunstner og lærer på tegning form og farge den gang, Manfred Evertz, hadde Bendik som elev.
– Jeg hadde veldig sansen for han og støttet han så godt jeg kunne. Han var veldig flink. Det han gjorde kunstnerisk var over gjennomsnittet, forteller Manfred.
Bendik fikk oppdrag rundt om i Telemark og har blant annet malt veggmaleri på Norsjø ferieland og ungdomsklubben på Heistad.
– Jeg har hørt at han var ualminnelig begavet?
– Absolutt. Han var nesten genial. Men, det var ikke så mye struktur. Det var det som var problemet. Han hadde noen vanvittige ideer og jeg ga han mulighet til å utfordre seg litt. Det verdsatte han, sier Manfred.
Bendik tok også malekurs hos den erfarne kunstneren og de holdt kontakten i noen år.
Barndommen
– Jeg husker godt at Bendik hadde en usynlig venn i en periode da han var rundt fire-fem år. Det var supermann, han var en genial person, for han hadde fem lys i adventsstaken. Vi måtte dekke på til supermann til hvert måltid, selv om han ikke var der på ekte. Ingen måtte sitte i den stolen, forteller far Lars Laland.
Han minnes også at Bendik var svært flink til å tegne fra tidlig alder.
– Jeg husker vi kjørte forbi Herøya, på vei til Hamar hvor vi bodde da. Han var utålmodig hele veien hjemover. Da vi kom hjem tok han frem tegnesaker og tegnet hele fabrikkområdet på Herøya, ned til minste detalj. Han var så ivrig.
Se bilder av noen av Bendik sine arbeider fra tidligere år her:
Følte seg ikke bra
Som 19-åring startet Bendik på Kunsthøgskolen i Bergen.
– Jeg var der i noen måneder. Så ble jeg syk.
Bendik kom aldri tilbake på kunsthøgskolen. Han følte seg ikke bra, og det skulle vise seg at det var starten på et liv med blant annet schizofreni og rus.
Bendik forteller at han tror han var 14 år da han prøvde cannabis for første gang. Han innrømmer at han har vært innom flere stoffer i løpet av årene, men at det er cannabis som er det han roer seg ned med.
På et chatteforum på internett i 2014 skrev han dette:
«Og her sitter jeg, og er pålagt av loven, å undertrykkes, og bli manipulert av psykologer til å gjøre helt vanvittige, banale forferdeligheter mot meg selv. Slik at jeg kan bures inne på lukket avdeling hvor jeg blir fortalt det er stoffene sin feil»
Bendik og foreldrene forteller at det vært flere år med innleggelser på psykiatrisk avdeling, både med og uten tvang.
– Det er klart det har vært tungt. Det har vært vanskelig, spesielt da han virkelig var ute å kjørte. Men han har det bedre nå. Jeg er glad for at han har fått den plassen på Findal, hvor det er døgnbemanning og han blir fulgt opp, sier faren.
Flyttet fra Moflata
I 2020 skrev Varden om den kommunale blokka på Moflata. «Dophuer», psykiatriske tilfeller og helt vanlige folk. Livet i blokka på Moflata var langt fra A4. At politiet hadde over 40 oppdrag på adressen bare i 2019, var inngangen på artikkelen.
I en av leilighetene møtte vi Bendik. Han hadde bodd der i syv år.
Han satt foran pc-skjermen, haugen med stumpede sigaretter var høy. En av veggene i leiligheten var ett stort maleri. Han er en kunstnersjel som har gjort om leiligheten til sitt eget atelier.
Årene på Moflata var for Bendik preget av utrygghet.
Han fortalte at det alltid kom folk innom som ikke hørte til i blokka. Flere av dem skal ha stjålet med seg ting fra leiligheten hans.
– Folk kommer rett inn og plukker med seg det de vil ha. Jeg har egentlig ingenting igjen. De har tatt med seg masse, fortalte han da.
Har det fint
I bofelleskapet på Findal har Bendik det bedre.
– Jeg har det fint her. Jeg trives, sier han og kikker seg rundt.
Det eneste Bendik har hatt med seg gjennom hele livet er kunsten. Den har fulgt ham.
Fra å tegne og male dyr er det helt andre bilder han maler nå.
– Det er ingen dyr lenger. Ingen motiv. Motivet er alle steder og jeg maler ikke innenfor ramma, sier han og viser frem flere malerier han er godt fornøyd med.
Han reiser seg opp og går inn bak lettveggen i stua. Der står senga - og på hele veggen er det malt et stort fargerikt maleri.
– Jeg er veldig fornøyd med den. Den har også et kult navn, fra der jeg har bodd. Jeg har kalt det «Det store hånet, det store stuket og det store gjønet.»
I stua står det en stor høyttaler. Bendik er glad i musikk.
– Jeg hører mye på musikk. Det går i rock.
– Blir du inspirert av musikken når du maler?
– Ja, kanskje det. Jeg får ideer.
– Savner du et A4 liv med familie og barn?
– Kone og barn. Nei, det vil jeg ikke ha. Ikke nå. Det tror jeg ikke jeg hadde klart. Det ville blitt litt kaotisk, sier han og tar seg til hodet.
– Hva er drømmen?
– Akkurat nå? Pappa kommer om en halvtime. Jeg er glad i pappa. Det må bli å sitte på med han i bilen og kjøpe noe drikke og godteri. Det er det jeg har lyst til nå, avslutter han.
De videre drømmene for framtida er ikke noe han tenker så mye på. Ikke akkurat nå i allefall.